Nei til overkjøring av Kristiansand

Striden om Kristiansand skal forbli en storkommune passerer i disse dager en trist milepæl. Det skjer når det nå er klart at et flertall i Stortinget vil stille seg bak en endring i inndelingsloven. Endringen sier at regjeringen kan gjennomføre en folkeavstemning blant innbyggerne i deler av en kommune når regjeringen ønsker å utrede grenseendring.

Lovhjemmelen handler altså ikke om at regjeringen skal ha mulighet til å innhente kunnskap og utrede saker den arbeider med. Ingen bestrider det. Det gjelder selvsagt også endringer av kommunegrenser. Dagens lovverk hindrer heller ikke regjeringen i å skaffe seg informasjon om hva innbyggerne i deler av en kommune måtte mene om dagens grenser.

Regjeringens begrunnelse for forslaget er at den ønsker å være på den sikre siden i et betent spørsmål.

Problemet med saken er at Senterpartiet fra regjeringskontorene har drevet et hardkjør for å splitte Kristiansand og gjenopprette Søgne og Songdalen. Det hjelper ikke at et flertall i Kristiansand kommunestyre har sagt nei eller at lokale partitopper både fra regjeringspartiene og støttepartiet SV, som sikrer flertall for endringen, sier nei.

Det har heller ikke gjort inntrykk at Statsforvalteren i Agder har pekt på risikoen ved deling. Å reetablere tre kommuner vil kunne påvirke evnen til å levere viktige tjenester, sikre kompetanse til å møte økte behov og evnen til å håndtere uforutsette hendelser.

Prosessen påvirker også arbeidsplassen til tusenvis av mennesker som skal sikre grunnleggende velferd og god samfunnsdrift i Sørlandets største by.

Flere lokale ordførere pekte i et innlegg i Kommunal Rapport nylig på at regjeringen med forslaget overkjører det lokale selvstyret. Dette forsterkes av at spillereglene er blitt endret underveis. I Hurdalsplattformen, regjeringens styringsgrunnlag, heter det at det er kommunestyret i den sammenslåtte kommunen som skal si ja eller nei til deling. I sammenslåtte Ålesund valgte kommunestyret å si ja til å gjenopprette Haram. I Kristiansand sa altså lokalpolitikerne nei. Det var til ingen nytte, viser det seg.

Agder-ordførerne har rett i at det er uheldig med lovendringer som handler om omstridte enkeltsaker.

Denne type enøyd politisk aktivisme hører ikke hjemme i regjeringskontorene. Vi må kunne forvente en ryddigere tilnærming i slike saker.