Positive signaler om inntektssystemet

Det begynner å bli lenge siden august 2022. Da ble NOU 2022: 10 Inntektssystemet for kommunene overlevert daværende kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik (Sp). 4. januar i år gikk høringsfristen ut. 270 kommuner hadde uttalt seg.

Siden har det skjedd lite. Sannheten er vel at regjeringen, som består av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, har skjøvet saken foran seg. Noen vil mene, blant dem Fremskrittspartiet, at det var av taktiske grunner. 

Selv begrunnet daværende kommunalminister tidsbruken med at inntektssystemet for fylkeskommunene ble prioritert.

Nå har den nye statsråden i Kommunaldepartementet altså signalisert at arbeidet er i gang for fullt.

– Å se hvordan vi kan løfte denne typen kommuner blir viktig. Så får vi komme tilbake til graden av det, og hvilke verktøy vi bruker. Retningen er satt. Vi ønsker en større grad av utjevning mellom kommunene enn det som er tilfelle i dag, sa Erling Sande (Sp) til Kommunal Rapport nylig.

Hva dette vil bety av konkrete endringer, skal statsråden få komme tilbake til. Inntektssystemet, uansett hvor tilforlatelig formålet høres ut, er omfangsrikt og fullt av faglige og politiske vurderinger.

Djevelen ligger så definitivt i detaljerte kostnadsnøkler og kriterier i dette finmaskede systemer. Det er all grunn til å ønske statsråden lykke til med arbeidet.

I utgangspunktet skal systemet fordele det statlige rammetilskuddet og omfordele kommunenes skatteinntekter. I tillegg består det av systemer for utjevning av utgifter og skatteinntekter. Det første skal kompensere kommunene for ufrivillige variasjoner i utgiftsbehovet. Det andre skal jevne ut ulikheter i skatteinntekter. I tillegg er det ulike tilskudd. De er politisk begrunnet.

Det blir aldri enkelt, verken faglig eller politisk, å endre inntektssystemet. Dette er en mekanisme som skal balansere ulike hensyn, motsetninger og interesser innenfor kommunesektoren. Hva du mener om systemet, vil fort avhenge av hva slags kommune du representerer, og hvordan dagens system slår ut for økonomien her.

Det er derfor ingen grunn til å jakte på en perfekt løsning og 100 prosent rettferdig modell, hva nå det måtte bety når utgangspunktet er 357 selvstendige kommuner.

Men modellen må bli mer rettferdig. Spriket mellom kommuner med lave inntekter og dem med store skatteinntekter, blant annet på grunn av lokale naturressurser, må ikke bli for stort. Den tåler ikke den norske generalistkommunemodellen.