Riktig skritt mot vold i skolen

Nylig presenterte kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) lovforslaget som skal avklare hvilke rammer lærerne har for å gripe fysisk inn for å avverge skade på personer eller eiendom.

Det er lett å stille seg bak kunnskapsministerens mål om økt læring og trivsel i skolen, og at det forutsetter mer ro og orden. – De ansatte skal ha klare og trygge rammer, slik at de kan være trygge og tydelige voksne. Alle som jobber i skolen skal vite hvilket handlingsrom de har, sa Nordtun.

Det er likevel ikke mulig å lage en uttømmende lovtekst for noe så situasjonsbetinget som en konfrontasjon i klasserommet. Hvor går grensen mellom å beskytte og vise omsorg og ulovlig avstraffelse? Når er det en pliktforsømmelse ikke å gripe inn?

Håndtering av situasjonene som kan oppstå, må bero på lærernes skjønn. Men de må, som statsråden sier, vite at de har lovverket i ryggen. Undersøkelser av bruk av tvang og makt i skolen viser at bruk av makt varierer. 

I lovproposisjonen presiseres det at lovregulering både vil øke rettssikkerheten for elevene og for de ansatte. Bakgrunnen for dette er de omstridte skolemiljøreglene i opplæringsloven fra 1998. Det har skapt uklarheter om hva som er legitim maktbruk, og hva som er en krenkelse.

Det er i dag lovhjemler for fysisk inngripen, men det er også hevdet at det rettslige grunnlaget er mangelfullt. Derfor er dette forslaget et skritt i riktig retning.

Lovforslaget understreker at fysisk inngripen bare skal skje hvis andre tiltak ikke er tilstrekkelige. Det betyr at det forebyggende arbeidet blir enda viktigere. Kommuner og fylkeskommuner, de formelle skoleeierne, er i dag pliktig til å arbeide systematisk med dette. Nå vil departementet presisere denne plikten. 

Forslaget inneholder også nye minimumskrav til dokumentasjon av hendelsene.

Samtidig mener departementet at lovforslaget ikke vil ha vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser. Her gjør departementet det for lett for seg selv. Det er åpenbart at dette vil bety merarbeid både for skoleeierne og den enkelte skole. Faren er at det blir enda mer byråkrati og rapportering.

På dette punktet må stortingsbehandlingen komme kommunesektoren i møte. Stortinget må vise vilje til å kompensere merkostnadene som kan oppstå.