Samfunnet må takle tøft vintervær

Starten på 2024 har vært preget av mye og heftig vær med til dels store konsekvenser for offentlige tjenester og samfunnsliv. Spørsmålet som melder seg, er om det moderne samfunnet er for sårbart og uforberedt i møte med norsk vinter.

Sagt på en annen måte: Tåler for eksempel utslippsfrie busser og hurtigbåter og en samfunnskritisk kommunal hjemmehjelpstjeneste med små elbiler store nedbørsmengder kombinert med vind og kulde?

Forfrosne passasjerer og usikre brukere og pårørende vil kanskje svare nei. Det er forståelig. Vi skal ha store forventninger til hvordan en stor og skattefinansiert offentlig sektor løser sine oppgaver, også når det snør, regner og blåser.

Det overordnede svaret er at det norske samfunnet har en robust beredskap. Samtidig viser de siste ukers begivenheter at vi må se nærmere på de virksomhetene og områdene som har hatt størst problemer.

Det har for eksempel vært åpenbare problemer knyttet til innføring av elbusser i byområder. Her skal det fraktes tusenvis av passasjerer til og fra arbeid. Hjemmekontor er ikke alltid det riktige svaret. Det er derfor et poeng å finne ut om problemene skyldes umoden teknologi, for dårlig ladeinfrastruktur eller svikt i anbudsprosess eller hos underleverandører.

Når målet er utslippsfrie kjøretøyer, er dette en nødvendig runde.

Kommunene har også et ansvar for at hjemmetjenesten fungerer når snøen laver ned eller det kommer store mengder regn.

Vi må planlegge for et tøffere klima. Vi må være forberedt på ekstremvær som kan true liv, helse og samfunnsverdier. Ekstremværet Hans i fjor var en påminnelse om betydningen av både god beredskap og ikke minst forebygging.

Samtidig er den kommunale beredskapen blitt styrket de siste årene. Etter pandemien er for eksempel samhandlingen mellom kommuner og statsforvalter blitt langt bedre. Sørlandskommunene viste i møte med uværet tidlig i januar at de var i stand til å prioritere ressursene for å opprettholde kritiske deler av hjemmetjenesten da veiene var mer eller mindre uframkommelige med vanlige biler.

Vi skal heller ikke glemme de ressursene sivilsamfunnet er i stand til å mobilisere i slike situasjoner.

Et moderne samfunn har åpenbare sårbarheter. De må kartlegges og håndteres på en hensiktsmessig måte. Samtidig må vi tåle avvik fra det normale. Den moderne innbyggeren må leve med at samfunnet ikke kan dimensjoneres for at det skal fungere normalt alltid. Det har ikke samfunnet ressurser til.