Staten må ta flyktningansvar

Bosettingen av flyktninger fra Ukraina er i ferd med å sette kommunale tjenester under et betydelig press. Bosettingsviljen har vært formidabel.

Hittil i år har kommunene vedtatt å bosette nesten 36.000 mennesker. Vel 30.000 av disse er på plass i kommunene. Neste år er anmodningen 37.000 personer. Usikkerheten rundt hvor mange som vil søke beskyttelse i Norge, er imidlertid stor. 

UDI skisserer tre scenarioer. Det mest sannsynlige, etter direktoratets vurdering, er at ankomstene vil ligge i nedre del av intervallet 25.000 til 45.000 flyktninger.

Det er ikke tvil om at Norge de siste månedene har tatt imot et langt høyere antall flyktninger enn våre naboland. Som UDI-direktør Frode Forfang spør på sin egen blogg: «Hvor stor innvandring har Norge plass til?» Spørsmålet stilles fordi den norske befolkningen har økt med en halv million mennesker de siste ti åra. Veksten kommer i hovedsak fra arbeidsinnvandring fra EØS-land.

Nå er situasjonen en annen. Vi har tatt imot nærmere 70.000 mennesker fra et europeisk land i krig og hvor det ikke er utsikter til fred. Det er mer krevende.

Det må aldri være tvil om at Norge skal stille opp for Ukraina. Likevel trenger spørsmålet seg på. Har vi for rause ordninger sammenlignet med våre naboland Sverige, Finland og Danmark? De siste 13 ukene har det kommet flere til Norge – vel 13.000 – enn til de tre andre landene til sammen.

Spørsmålet er relevant fordi en del av dem som kommer hit, har vært i et annet land først, også nordiske. De har altså reist videre til Norge.

Når velferdsordningene for flyktninger varierer, er det naturlig at det blir debatt om ordningene skal harmoniseres. 

Nå har regjeringen signalisert endringer i regelverket for fordrevne ukrainere. Målet er, ifølge statsrådene Tonje Brenna og Emilie Enger Mehl, å bidra til et mer bærekraftig nivå på ankomstene.

Det er nødvendig i en situasjon hvor tilstrømmingen stiller store krav til kommunale tjenester og kapasitet. Det gjelder både innen omsorg, helse og oppvekst. Fra flere hold kommer det signaler om at de lokale tjenestene nå er presset, og at det statlige tilskuddet ikke strekker til. Boligbehovet er også stort. 

I tillegg må kommunene sørge for tjenester for flyktninger som bor i mottak. Også det setter kommunen under press, som det framgår av en reportasje fra Sel i Kommunal Rapport.

Men selv om den statlige kompensasjonen og støtten hadde vært større, blir det ikke automatisk enklere å få tak i kvalifiserte mennesker til å øke kapasiteten eller skaffe nok boliger.

Landsstyret i KS diskuterte situasjonen nylig. KS-politikerne har rett når de etterlyser «en åpen og ærlig offentlig samtale om at så store utfordringer, over så lang tid, vil gi konsekvenser for tjenestetilbudene i kommunene».