Å be om frihet er å ta ansvar

Leder Geir Røsvoll i Utdanningsforbundet tillegger i et innlegg i Kommunal Rapport KS et ønske om å lage en dårligere skole, når vi mener bemanningsnormer er uheldig statlig detaljstyring. Det stemmer selvsagt ikke.

Landet rundt er kommunepolitikere valgt inn med ønske om å sørge for en god skolehverdag for alle landets elever. Når KS og kommunene ber om frihet, er det for å sikre at skolen og andre tjenester blir best mulig for innbyggerne.

Den økonomiske situasjonen i kommunene er svært anstrengt. I kommune etter kommune sprenges budsjettene, og det er behov for tøffe prioriteringer fremover. KS har slått alarm. Det trengs en bedre finansiering av kommunesektoren, også for å kunne satse på barn og unge. Der er vi enig med Utdanningsforbundet, og jeg håper vi fremover kan stå sammen om å kjempe for en bedre kommuneøkonomi.

Den gode tradisjonen vi har mellom arbeidslivets parter for å ta ansvar, ha en konstruktiv dialog og finne løsninger er viktigere enn noen gang.

Utdanningsforbundet og KS har sammen med regjeringen og de andre partene derfor blitt enige om en strategi for å rekruttere og beholde flere kvalifiserte lærere i skolen. Utdanningsforbundet og KS har også blitt enige om en tydeliggjøring av kompetansekrav til lærere, og mange andre saker.

Det viser at vi klarer å finne løsninger sammen, også når vi har ulike primærstandpunkt. Vi bør fortsette langs dette sporet, fremfor å mistenkeliggjøre hverandres motiver.

Utdanningsforbundet og KS har ulike primærsyn på om bemanningsnormer, blant annet i skolen, er hensiktsmessig. Men i en tid da vi mangler både penger og folk, bør vi kunne ha en dialog om mer fleksibilitet i bruk av lærere og andre yrkesgrupper faktisk kan gi bedre tjenester.

En rektor bør eksempelvis ha mer rom for å flytte lærere mellom trinn og til klasser der det er mye uro og behov for ekstra støtte.

En kommune bør kunne sette inn flere ansatte i en barnehage der barna har større behov, enn i en barnehage der behovene er mindre.

Lik behandling av alle barn kan bety at mange ikke får den støtten de trenger. Derfor foreslo blant andre regjeringens ekspertutvalg om utjevning av sosiale forskjeller at man bør vurdere en mer fleksibel bruk av lærerressursene enn vi har rom for med dagens utforming av normene.

Flere andre utredninger har pekt på det samme. Dette bør det være mulig å diskutere dette, uten å påstå at noen vil svekke norsk skole.

Å be om økt lokalt handlingsrom er å ta ansvar. Vi bør ha tillit til at fagfolk og folkevalgte i landets ulike kommuner er best egnet til å fordele ressursene best mulig for sine innbyggere, uten dagens rigide statlige detaljstyring.