Arbeidsmarkedstiltaket VTA brukes for bredt

Varig tilrettelagt arbeid (VTA) skal ikke forbeholdes «utviklingshemmede», slik Nav hevder at vi påstår. Men det er et problem at de som har størst behov for tiltaket, får et svekket tilbud.

Avdelingsdirektør Jan Erik Grundtjernlien i Nav har svart på vårt innlegg i Kommunal Rapport, der vi mener at arbeidsmarkedstiltaket Varig tilrettelagt arbeid (VTA) må beskyttes for de som virkelig trenger det.

Vi er glade for at Nav engasjerer seg i denne saken, men vi har verken ment eller skrevet at VTA skal forbeholdes «utviklingshemmede», slik Grundtjernlien hevder.

VTA-tiltaket er bra for alle som trenger spesiell tilrettelegging og tett oppfølging for å være i produktivt arbeid. Og dette er en langt mer heterogen målgruppe.

Det forutsettes også ved ansettelse at de som får plass i tiltaket har en restarbeidsevne som kan utvikles, noe som er viktig og avgjørende for tiltakets innretning og finansiering (ca. 40 prosent fra salg av varer og tjenester).

Tiltaksansatte i VTA bidrar til å holde samfunnshjulene i gang gjennom produksjon av helt ordinære varer og tjenester. Da blir ikke diagnosen det viktigste – der er vi enige med Grundtjernlien.

Vi er derimot uenige i at VTA som en knapphetsressurs brukes så bredt som i dag. Det bekrefter bare at Nav har en begrenset portefølje med tiltak som passer for uføretrygdede.

Vi har tidligere påpekt at Nav har flyttet store deler av VTA-tiltaket fra de som trenger det mest i skjermet virksomhet (VTA-S), over til en bredere målgruppe i VTA-O (ordinær virksomhet).

Blant annet i Nordland så vi i fjor en nedleggelse av åtte plasser i skjermet virksomhet for å øke antallet plasser i VTA-O.

Kravspesifikasjonen for VTA-tiltaket er etter vår mening klar på målgruppedefinisjonen: «Personer som mottar eller i nær fremtid ventes å få innvilget uføretrygd etter folketrygdloven, og som har behov for spesiell tilrettelegging og tett oppfølging for å få utløst sin arbeidsevne. Andre arbeidsmarkedstiltak skal være vurdert og funnet å være uaktuelle.»

Dette er kanskje ikke klart nok, da vi for eksempel ikke kan se at de som blir innvilget VTA-O får «tett oppfølging» eller mottar «spesiell tilrettelegging» ut over det som gis i andre arbeidsmarkedstiltak, eller at andre arbeidsmarkedstiltak er «vurdert og funnet å være uaktuelle».

Norge har et sterkt økende utenforskap, og vi ønsker alle å aktivisere flere uføretrygdede. Det støtter vi naturligvis 100 prosent.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har beregnet at det er behov for 1.800 nye VTA-plasser hvert år, noe som betyr at de 500 plassene tiltaket faktisk vokser med, allerede er altfor lite.

I tillegg vet vi at det ble 31.000 nye uføretrygdede i 2024 (totalt 373.000). Da sier det seg selv at det er ufornuftig å ta plasser fra VTA-tiltaket og smøre det tynt over alle uføretrygdede som vil prøve seg i arbeidslivet. Det vil gå ut over alle som ikke har andre muligheter, inkludert mennesker med utviklingshemming.