Arealendringene utgjør en akutt trussel mot norsk natur

Det begynner nærmest å bli en tradisjon; NRK sparker i gang det nye året med tankevekkende og, for mange, opprørende gravejournalistikk om nedbyggingen av norsk natur.

Mens de i fjor fokuserte på antall, går de i år inn i beslutningsprosessene.

NRKs undersøkelse av de 100 største arealinngrepene avslører et vell av feil og mangler: Kommunepolitikerne våre tar gang på gang viktige beslutninger om irreversible inngrep i naturen uten at de har informasjon om hvilke naturverdier de ofrer.

Er dette greit? Og hva står på spill?

Regjeringen hevder nok en gang at alt er i den skjønneste orden, denne gangen ved kommunal- og distriktsminister Erling Sande, som kommer med to oppsiktsvekkende påstander.

For det første avfeier han kritikken som et angrep på lokaldemokratiet og på hardtarbeidende kommunale saksbehandlere. For det andre, sier han, er nedbygging av natur ikke et problem, all den tid bare 1,7 prosent av Norges landareal er bebygd.

Juristene Fredrik Holth og Nikolai Winge tilbakeviser den første påstanden i Kommunal Rapport fredag. De forklarer hvordan systemsvikten som nå avdekkes i norsk arealforvaltning, tvert imot bidrar til å undergrave det kommunale folkestyret.

For hvordan skal lokalpolitikerne kunne gjøre den jobben de er satt til, nemlig å avveie ulike hensyn og ta beslutninger som er i innbyggernes langsiktige interesse, dersom de ikke får informasjon om nedsiden av planlagte utbygginger i form av tap av viktige fellesverdier som naturmangfold og naturressurser?

Tidligere har Riksrevisjonen og OECD påpekt at norsk arealforvaltning er i konflikt med nasjonale og internasjonale naturmål. Rapportene peker også på mangler i de statlige støtte- og kontrollsystemene. Da nytter det ikke for regjeringen å skyve kommunene foran seg.

Hva med påstanden om at nedbygging ikke utgjør noen trussel mot norsk natur? Vel, Erling Sande har faktisk rett i at bare 1,7 prosent av Norges landareal er bebygd. Men akkurat som påstanden om det kommunale selvstyret, er denne faktaopplysningen mer egnet til å tilsløre enn å opplyse debatten.

For det er ikke bare det nedbygde arealet – selve fotavtrykket av hus, veier, og vannmagasiner – som påvirker naturen. Når vi bygger hytter, for eksempel, bidrar inngrep som graving, drenering, transport og hogst til at et areal tilsvarende 15 ganger hyttas areal blir sterk forringet.

Det direkte tapet av naturlige økosystemer er altså mange ganger så stort som selve fotavtrykket av det som bygges.

I tillegg kommer forringelse av nærliggende natur på grunn av økt ferdsel, forstyrrelse, forurensing og andre påvirkninger.

For noen spesielt arealkrevende arter, som villreinen, skal det svært lite menneskelig påvirkning til før vi fortrenger dem fra områder som er viktige for deres overlevelse.

Andre arter er avhengige av bestemte typer natur som for eksempel gammelskog, kystlynghei, våtmark, elvemunninger eller fjæresone. For disse kan tap av et lite areal få store konsekvenser.

Noen arter er sårbare ovenfor spesielle påvirkninger, som for eksempel nærings- eller lysforurensing. Og mange arter bruker forskjellige arealer til ulike årstider, i forbindelse med trekk, hekking, pollinering, kalving eller overvintring.

Det kan med andre ord være vanskelig å få en full oversikt over den samlede belastningen av alle våre inngrep og påvirkninger på artene og naturen vår. Så hva gjør vi da?

En løsning er rett og slett å spørre naturen selv! Og det er nettopp dette vi biologer gjør – gjennom å bidra til Artsdatabankens rødlistevurderinger gir vi det norske samfunnet et systematisk og oppdatert kunnskapsgrunnlag om status og trender i den norske naturen. Det inkluderer alle flercellede artsgrupper fra sopp og lav til moser og karplanter, og fra rundorm og edderkoppdyr til fugler og pattedyr.

Funnene er både nedslående og opplysende. De siste vurderingene viste at nær ¼ av alle arter og halvparten av naturtyper våre er på rødlista. De står altså i fare for å utryddes fra landet vårt.

I over 90 prosent av tilfellene er arealendringer hovedårsaken. Nedbygging og forringelse av natur er altså den suverent viktigste trusselen mot norsk natur.

Norge har ingen plan. Stortingsmeldingen «Bærekraftig bruk og bevaring av natur – Norsk handlingsplan for naturmangfold» er Norges plan for oppfølging av den globale naturavtalen om å stoppe tap og forringelse av natur og økosystemer, men har høstet massiv kritikk, inkludert fra samlet forskningsmiljø.

WWF gir en grei oppsummering av kritikken: «Planen er ikke handlingsorientert».

I komitébehandlingen kom det imidlertid inn 133 forslag, inkludert flere som vil styrke kunnskapsbaserte beslutninger og redusere arealkonflikter i norske kommuner. Når naturmeldingen behandles i slutten av januar har stortingsrepresentantene våre dermed en gyllen mulighet til å vise at de skjønner alvoret.

Gode demokratiske prosesser får vi når alle aktører – politikere, utbyggere, interesseorganisasjoner og folk flest – har tilgang på faktabasert kunnskap om hvordan ulike handlingsalternativer vil slå ut, og om naturverdiene som står på spill. Og når beslutningene skjer gjennom en ryddig demokratisk prosess, slik loven krever.

En fornuftig arealforvaltning må baseres på fakta, ikke følelser, Erling Sande.