Arkivene har ansvar for minoriteter

I september ga fylkesrådsleder Svein Eggesvik en uforbeholden unnskyldning til det lulesamiske folket. Han understreket fylkesrådets ønske om å styrke den samiske kulturen og de samiske språkene, samtidig som de arbeider for et Nordland som er inkluderende for alle – enten man er norsk, samisk eller innflytter fra resten av verden.

Bakgrunnen for unnskyldningen var et forsoningsmøte ved Knut Hamsun videregående skole, hvor skolen tok et oppgjør med uretten som samiske elever har opplevd gjennom flere tiår.

Signalene fra fylkesrådet må tolkes som en klar satsing på å løfte de marginaliserte stemmene, enten det gjelder samer, innvandrere, skeive eller kvener. Det er i tråd med fylkesrådets plattform.

Vi har alle et ansvar for å bidra til at stemmene blir løftet fram. Som arkivar og historiker ser jeg tydelig hvordan arkivene ofte representerer maktens perspektiv på samfunnet. Marginaliserte grupper har ofte liten eller ingen representasjon i kildene. 

Arkivmaterialet er ofte begrenset til offentlige dokumenter som i stor grad bærer preg av et klientperspektiv. Ubalansen kan skape fremmedgjøring og gi en følelse av at visse grupper ikke hører til.

Dette er alvorlig. Arkivene er et uttrykk for makt, og historien viser oss hvordan makten har blitt misbrukt for å undertrykke ulike befolkningsgrupper.

Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport belyser hvordan arkiver har vært verktøy for å kontrollere og assimilere samer, kvener og skogfinner. Dokumentene viser hvordan gruppene ble overvåket, diskriminert og tvunget inn i assimilering.

Eksempler inkluderer hvordan skoleprotokoller og kirkebøker ble brukt til å registrere etnisitet og språk, noe som gjorde det lettere å målrette samiske, kvenske og skogfinske barn for assimileringstiltak.

Filosofen Jacques Derrida uttrykker det slik: «Det finnes ingen politisk makt uten kontroll over arkivet, om ikke over hukommelsen.»

Så hvordan kan vi sørge for at arkivene bidrar til et mangfoldig og inkluderende Nordland?

For det første må vi sørge for at arkiver som viser hvordan minoriteter har blitt behandlet av makthaverne, bevares og gjøres tilgjengelige. De må åpnes for forskere og allmennheten, slik at historien kan granskes og forstås.

For det andre må vi igangsette prosjekter som sikrer at minoritetenes stemmer blir dokumentert. Vi må se historien gjennom minoritetenes øyne, slik at arkivene ikke bare gjenspeiler maktens perspektiv.

Nordland fylkeskommune, gjennom Arkiv i Nordland, har to dokumentasjonsprosjekter som gjør dette. «Skeiv i Nordland» dokumenterer hvordan det har vært å være en del av LHBTQ+-miljøet i fylket, fra før avkriminaliseringen og fram til i dag. 

Prosjektet «Vi hører til her» dokumenterer livene til ikke-vestlige innvandrere bosatt i Nordland, med fokus på personer fra Asia, Afrika og Sør-Amerika.

Erfaringene fra prosjektene er gode. Gruppene får en stemme inn i arkivene. Deres liv og erfaringer blir anerkjent. Det bygger identitet og bidrar til mer mangfoldig.

For å lykkes videre trenger vi politikere som forstår hvor viktig arbeidet er og vil bruke ressurser på det. Vi trenger arkivarer som sikrer at arkivene brukes på en ansvarlig og respektfull måte, samtidig som de gir innsikt i vår felles mangfoldige historie.