Både du og jeg har for høye forventninger

Båten skal gå uansett vær, legevakta skal ta imot oss på sekundet, skred skal ryddes unna på bare noen minutter.

Barnehageplassen skal stå klar så fort permisjonen er over, veien skal strøs før snøen er kommet, og bussen skal ikke være forsinket.

Slik oppleves kravene som stilles i Norge i dag. Samtidig er det mindre og mindre tilgang på arbeidskraft, og kommuner og fylkeskommuner sliter med å få endene til å møtes.

Gapet mellom hva vi forventer og hva som er mulig å få til, har aldri vært større. Og det ser ut til å øke.

Sannheten er at det nesten ikke er noen i verden som har det bedre enn vi har det i Norge.

Samtidig viser undersøkelser at vi blir mindre lykkelige, og vi ser i både vanlige medier og sosiale medier at det er mange kritiske røster som vinner fram i diskusjonene om hvordan det står til med samfunnet rundt oss. Selv om vi har det så bra som vi aldri før har hatt det.

Verken dine eller mine forventninger står i stil med hva kommuner, fylkeskommuner og stat klarer å levere. Ikke har vi nok folk til å innfri forventningene, og ikke har vi nok penger. I tillegg gjør dessverre også klimaet sitt til at forventningene ikke kan innfris.

Det er den enkle sannheten.

Så hva gjør vi? Vi står overfor et valg denne høsten. Et valg, som uavhengig av politiske partier ved makta, kommer til å ende i enda flere forventninger som ikke kan eller vil bli innfridd.

Skal vi bare fortsette å kritisere, eller kan vi alle forsøke å nyansere bildet noe? Forsøke å forstå at alle som yter tjenester til innbyggerne i hver by og bygd gjør sitt ytterste hver eneste dag for å gi oss de tjenestene vi trenger?

Dette sier jeg ikke for å unndra meg ansvaret jeg har som politiker, men for å gi et realistisk bilde av hverdagen vi står i.

Vi politikere må bli flinkere til å fortelle hva status er i kommune eller fylkeskommune, hvordan økonomien er, og langt oftere be innbyggerne våre om råd. Samtidig kan vi alle snakke skikkelig og respektfullt med hverandre, hjelpe hverandre, være gode naboer, gode samfunnsborgere og bistå i felles dugnad.

Den beste sjansen vi har til å løse utfordringene, er å tenke sammen, jobbe sammen og komme med gode ideer og innspill.

Den største ressursen vi har i Norge er innbyggerne våre, enten de er i utdanning, jobb, hjemmeværende eller på sykehjem. Sammen lager vi gode ideer basert på mye erfaring, og flere hjerner sammen tenker alltid bedre enn en hjerne alene.

I framtida er det nok dessverre ikke selvsagt at vi har et like godt tilbud i kollektivtrafikken. Det er ikke selvsagt at det skal være kort vei til skole eller sykehjem.

Det er heller ikke selvsagt at alle veier skal ryddes for snø like raskt og ofte som før. Det har ikke alle kommuner og fylkeskommuner nok arbeidskraft til, eller råd til. I mange kommuner skorter det faktisk mer på arbeidskraft enn på penger, tro det eller ei.

Likevel – om vi tenker sammen, prater sammen, hjelper hverandre og er konstruktive, så kan vi få til gode løsninger.

Det er ikke rikdom som gjør oss lykkelige, det er alt vi får til sammen!