Barn får ikke habiliteringen de har behov for

Helsetilsynet har oppsummert tilsyn med habiliteringstilbudet til barn i barne- og avlastningsboliger. I 76 prosent prosent av tilsynene konkluderer statsforvalterne med brudd på loven.

Dette er et nedslående resultat. Og konsekvensene for barna kan være alvorlig.

Barna får ikke den habiliteringen de har behov for når de er i boligene. Helsetilsynet mener at dette skyldes at kommunene mangler kunnskap og bevissthet om habilitering, ikke legger godt nok til rette for at foreldre og barn får medvirke, og at samarbeidet mellom tjenestene svikter.

Kommunene har ikke tilstrekkelig oversikt, styring og ledelse til å sikre at barna får et godt og samordnet habiliteringsopplegg.

Det finnes ingen samlet oversikt over hvor mange barn i Norge som har funksjonshindringer, heller ikke hvor mange som er i barne- og avlastningsboliger i perioder eller fast. Det vi vet, er at barn som har store fysiske eller psykiske funksjonshindringer, trenger mye oppfølging og omsorg, og at foreldrene deres ofte har behov for avlastning.

Dette er barn som trenger habilitering for å øve opp nye funksjoner og ferdigheter som de i utgangspunktet ikke har, og for å opprettholde funksjonene de allerede ha. Det kan dreie seg om hjelp til å øve på å gå, lære seg å ivareta egen hygiene, opparbeide seg språk eller trene på sosial omgang med andre.

Lovbruddene som er påpekt i tilsynet, betyr i praksis at det er en fare for at barna ikke opprettholder eller utvikler viktige funksjoner, både fysisk og psykisk. Det kan påvirke helsen deres, språkutviklingen deres, evnen til å klare seg selv og til å delta i sosiale fellesskap.

Tilsynet viser at det i boligene generelt var lav oppmerksomhet på habilitering for barna.

I en god del av boligene var holdningen at avlastning var barnas fritid, og at det ikke var nødvendig å forholde seg aktivt til habilitering. Det viktigste var at barna var trygge, at de gjorde hyggelige ting og hadde det bra.

Slike holdninger gjenspeiler, slik Helsetilsynet vurderer det, manglende kjennskap til forpliktelsen kommunene har til å ivareta barnas lovfestede rett til habilitering, også i boligene.

Det ble ikke lagt godt nok til rette for medvirkning fra foreldre, og ikke minst fra barna selv, i boligenes arbeid med habilitering. En god del av foreldrene opplevde riktignok at de fikk medvirke i utformingen av tjenestene til sine barn.

Samtidig så vi at flere av de samme foreldrene først i forbindelse med tilsynet fikk vite at barna hadde tiltaksplaner.

En god del av boligene hadde verken system for innhenting av informasjon om barna, tverrfaglig samarbeid ved utarbeiding og gjennomføring av habiliteringstiltak eller ved evaluering og korrigering av tiltakene.

Manglende eller mangelfull habilitering fikk pågå over tid uten at dette ble fanget opp eller korrigert. Praksis var basert på enkeltansattes kompetanse, erfaring og kunnskap om det enkelte barn, mer enn systematisk, planlagt og styrt. Dette er alvorlig.

Samarbeid mellom tjenester er også en utfordring knyttet til barna i barne- og avlastningsboliger. Selv om det ble holdt møter, og informasjon ble delt på tvers, ble ikke nye behov hos barna fanget opp og brukt til å justere habiliteringstiltakene som barna hadde.

Hva må til?

• Kommunene må øke kunnskapen sin om barns rett til habilitering, og hva som skal til for å få til gode habiliteringsprosesser i barne- og avlastningsboliger. De må samtidig følge med på habiliteringsarbeidet i boligene for å sikre at praksisen er god.

• Kommunene må også sette inn tiltak slik at barna i barne- og avlastningsboligene og foreldrene får medvirke i utforming av mål og tiltak for habilitering, og i evaluering og korrigering av disse.

• Helsedirektoratet bør vurdere revisjon av veilederne som handler om habilitering og ta med eksempler på god praksis i barne- og avlastningsboliger i veiledningsmaterialet. De bør også bidra til at deltjenestene er kjent med og tar i bruk veilederne for god praksis.

• Helse- og omsorgsdepartementet bør vurdere om tilbudet i barne- og avlastningsboliger i større grad bør reguleres for å bedre barnas rettssikkerhet.