Barn skal bli hørt i skolebyttesaker

I disse dager går mange barn inn skoleporten for aller første gang. Noen ganger ønsker familien en annen skole enn den barnet sogner til. Kommunene skal legge vekt på hva som er barnets beste og sørge for at barnet selv blir hørt i slike saker.

Ny opplæringslov, som trådte i kraft 1. august, slår fast at elevens beste skal være et grunnleggende hensyn ved handlinger og avgjørelser som gjelder elever.

Loven slår også fast at elever har rett til å medvirke i alt som gjelder dem, og til å ytre meningene sine fritt.

Hvor et barn skal gå på skole, kan være av stor betydning for barnet, og barnet har rett til å søke plass på en annen skole enn den barnet sogner til.

Når søknaden vurderes, kan læringsmiljø, sosialt miljø, familiesituasjonen, skolevei og tilhørighet være faktorer som spiller inn. Eleven selv kan ha synspunkter og innspill som er viktige for avgjørelsen.

For Sivilombudet er barns rettigheter et prioritert område. Skoleplassering, og spesielt avslag på søknad om å få bytte til en annen skole, er en av sakstypene der vi får flest klager innen utdanningsfeltet. Derfor ønsket vi å undersøke hvordan barns rett til medvirkning blir ivaretatt.

Hvordan sørger kommuner og statsforvaltere rundt omkring i landet for at elevens mening blir hørt? Og hva kreves for at medvirkning skal være ivaretatt? Vi innhentet statsforvalternes vedtak i skoleplasseringssaker fra 2021, i alt 121 vedtak. I en fersk rapport peker vi på hva som er viktig for å sikre barnets rett til å bli hørt.

Gledelig nok så vi at statsforvalterne i stor grad nevnte barnets mening i vedtakene, og at barn normalt gis anledning til å medvirke i sakene.

Likevel viser undersøkelsen at det er noen temaer det er viktig å være oppmerksom på. Disse temaene er viktige også i andre saker der barn har rett til å medvirke.

1. Barnet må få informasjon på en måte som er tilpasset barnets alder og modenhetsnivå. Skal medvirkningen være reell, er det en forutsetning at barnet får vite at det har rett til å medvirke, og hva det kan bety for utfallet av saken.
2. Det må være tydelig hva barnet selv mener. Kommunen eller statsforvalteren kan ha direkte kontakt med barnet gjennom telefon eller e-post eller i et fysisk møte. Men også den som representerer barnet, kan formidle barnets mening. Det må skje med barnets egne ord, slik at barnets egen mening kommer fram. Å gi barnet mulighet til å velge hvordan medvirkningen skal foregå, er viktig, og kan gjøre terskelen for å medvirke lavere.
3. Medvirkningen og hva barnet har sagt, må dokumenteres. Barn uttrykker seg ofte på en annen måte enn voksne. Et referat fra en samtale med et barn bør inneholde spørsmålene barnet ble stilt, nokså ordrett hva barnet svarte, hvilken informasjon barnet fikk, hvem som var til stede og hvor samtalen fant sted.
4. Det er viktig å vise i vedtaket hvordan barnets mening er vektlagt. Vi anbefaler også at barnet får en tilbakemelding som forklarer hvordan barnets meninger er tatt hensyn til.

Både kommunen som førsteinstans, og statsforvalteren i klagebehandlingen, har plikt til å sikre at saken er tilstrekkelig opplyst før den avgjøres. I dette ligger det også et ansvar for å passe på at barnet har fått mulighet til å gi uttrykk for sitt syn.

Statsforvalteren skal ta stilling til hva som er barnets beste, og er ikke bundet av kommunens eller de foresattes oppfatning. Derfor er det viktig at statsforvalteren selv vurderer hvordan medvirkning skal skje, uavhengig av hvordan kommunen valgte å gjøre det.

Det er en fordel om statsforvalterne har generelle retningslinjer for å sikre medvirkning, og er påpasselige med at disse følges i den enkelte saken. Slike retningslinjer vil også kunne gi veiledning til kommunene.