Barnefengsel og fotlenke – et resultat av sviktende forebygging?

Statsminister Jonas Gahr Støre uttalte i VG 9. august at vi i møte med ungdomskriminaliteten må ha et tilbud mellom barnevern og fengsel som fjerner den trusselen som unge lovbrytere under den kriminelle lavalder representerer.

Erna Solbergs parti vil sperre inne barn som begår alvorlige eller gjentatte lovbrudd på institusjoner og sette på dem fotlenke, såkalt elektronisk kontroll.

Samfunnsvern er viktig, og kriminalitet må bekjempes. Likevel er det viktig å erkjenne at strengere straffer ikke forebygger kriminalitet.

Vi har mye kunnskap om hva som virker med tanke på forebygging. Når politikerne roper på flere virkemidler, er det kanskje også fordi de har sviktet i prioriteringen av god forebygging.

Ifølge Barneombudet er det en myte at norske kommuner er gode på forebygging. Ombudet ber Stortinget ta grep og styrke innsatsen på forebyggende tiltak i kommunene.

En rapport fra Oslo Economics (2022) viser at barn og unge som begår kriminalitet har dårligere oppvekstvilkår enn andre barn og unge. Rapporten fremhever også at å satse på forebygging av kriminalitet før lovbrudd begås, er minst like viktig for å redusere ungdomskriminalitet som gode straffereaksjoner. Skjevheten starter dessverre i mange tilfeller allerede før barnet er født.

Den som vil redusere ungdomskriminaliteten, må legge til rette for et godt oppvekstmiljø for alle. Dersom vi klarer å sikre at alle barn og unge opplever tilhørighet og mestring både på skolen, hjemme og på fritiden, kommer vi langt.

Vi må løfte det forebyggende arbeidet gjennom å styrke fritidsklubbene og sørge for gode møteplasser for barn og ungdom, hvor de kan oppleve mestring, finne fellesskap og møte trygge voksne. Vi må legge til rette for at alle barn og unge kan ha en positiv tilknytning til skolen. Det er en stor risiko ikke å mestre skolen faglig og sosialt.

Vi må bekjempe utenforskap. Å føle seg utestengt fra fellesskapet er ofte en utløsende faktor for rus og kriminalitet. For noen ungdommer er det bedre å tilhøre et normbrytende fellesskap med rus og kriminalitet enn å stå alene.

Oppvekstreformen som trådte i kraft 1. januar 2022 skal sørge for at kommunene samordner sitt tjenestetilbud til barn, unge og familier. Tverretatlig samarbeid er imidlertid ikke nytt, og flere kommuner og andre instanser har allerede jobbet tverretatlig i en årrekke. Erfaringer viser likevel at innsatsen vi gir, er stykkevis og delt.

Statsforvalterens rapport (2024) etter tvillingene Mina og Milles dødsfall, de døde under offentlig omsorg, understreker at mangel på samarbeid mellom tjenestene i det offentlige hjelpeapparatet kan få fatale konsekvenser.

Har det rett og slett blitt for mye samarbeid og litt for lite ansvar? Er ansvarsfraskrivelse rett og slett blitt tverretatlighetens pris? Det er noe som bør undersøkes nærmere.

I et forebyggende perspektiv må vi også være bevisste på hvilken måte vi velger å omtale ungdomskriminaliteten på. Den økende bekymringen rundt barn under 15 år som begår kriminalitet, må vi ta på største alvor. Men å skape frykt hjelper ingen.

Ved å snakke om vold og trusler på individnivå, risikerer vi å ta ansvaret bort fra samfunnet og systemene rundt disse barna. Vi må sørge for at de som trenger det, får rett hjelp til rett tid.

Samtidig må vi huske at dette er barn og unge som trenger kloke voksne som klarer å holde hodet kaldt og hjertet varmt, både på individnivå og systemnivå.

Satsing på tidlig innsats krever mot. Nå trenger vi modige beslutningstakere i alle ledd – folk som virkelig tør å satse på forebygging og tidlig innsats.

Utfordringen er imidlertid at mye av det forebyggende arbeidet ikke er lovpålagt, og at forebygging er lite spesifikt i forhold til hvem som har ansvaret. Dermed blir det en utfordring å få prioritert.

Det er sammen med andre mennesker at forandringer skjer. Hver og en av oss har et ansvar for å bidra til gode fellesskap. Vi må være de enkeltmenneskene som ser den ungdommen eller det barnet som trenger det som mest. Dette ansvaret kan vi ta som lærer, fotballtrener, politi og kommunalt ansatt eller som nabo og privatperson.

Sammen kan vi utgjøre en forskjell for barn og unge.