Debatt
Beskyttelse mot skadelig nettinnhold må vurderes lokalt
Barns trygghet bør sikres uten å begrense verken deres rettigheter eller skolens faglige frihet.
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
Utdanningsdirektoratets nye veileder «Hvordan beskytte elever mot skadelig innhold på nett» har et viktig mål om å gi skolene støtte i å skape et trygt digitalt læringsmiljø.
I Trondheim ønsker vi nettopp dette, samtidig som elevene skal få digital kompetanse ut fra modenhet og alder. Da er det viktig at kommunen som skoleeier, og den enkelte rektor og lærer, kan vurdere behovene lokalt.
Hvis veiledningen gir inntrykk av å være et pålegg, risikerer vi at den blir en tvangstrøye heller enn et verktøy.
Utfordringen er hvordan rådene i veilederen kommuniseres sammen med uttalelsene til kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap). De kan gi et inntrykk av forskriftsmessige krav, noe som skaper en gråsone for skoleeiere og pedagoger – og potensielt reduserer deres handlingsrom til å tilpasse tiltakene lokalt.
Ved å gi en veileder i stedet for en forskrift, skyver regjeringen også utgiftene til tiltak over på kommunen.
I Trondheim er det på 1. til 4. trinn i snitt én datamaskin på to elever. Elevene fra 5. trinn og oppover har hver sin maskin. På barneskolen er det bare etter avtale at elevene kan ta med seg maskinen hjem, mens på ungdomsskolen har de den med seg hjem regelmessig.
Elevene i Trondheim-skolen er beskyttet mot skadelig innhold på nett. I tillegg har kommunen sperret de mest brukte sosiale mediene for å hindre forstyrrelser i undervisningen.
Til sammen er tiltakene, om både tilgjengelighet og beskyttelse i nettverket, betydelige i Trondheim-skolen. Vi må likevel ikke være naive. En absolutt sperre er ikke mulig, så elevene må også gis mulighet til etisk refleksjon rundt å oppsøke skadelig innhold. De fleste har privat digitalt utstyr de kan bruke utenom skoletiden.
En stor utfordring i veilederen er anbefalingen om «tillatt-filter» på barneskolen – et filter som vil stenge tilgang til det meste på nettet. Dette kan få konsekvenser for lærernes frihet til å legge opp undervisningen. Denne anbefalingen står også i motsetning til faglige vurderinger og mål i læreplanverket (LK20), rammeverket for lærernes profesjonsfaglige digitale kompetanse (PfDK), og regjeringens strategier for digital kompetanse og infrastruktur i skole og barnehage.
I tillegg bryter det med prinsippene i Barnekonvensjonen, der artikkel 13 fastslår at «barn har rett til ytringsfrihet, som omfatter frihet til å søke, motta og spre informasjon og ideer av alle slag og på alle måter.»
Veilederen utfordrer også prinsipper for statlig styring av kommunen. Når kunnskapsministeren uttrykker en klar forventning om at veilederen skal følges, kan det oppleves som en instruks til skoleeier. Dette svekker det kommunale selvstyret.
Kommuneloven slår fast at statlig styring kun skal begrense det kommunale selvstyret når det er nødvendig for å ivareta nasjonale mål. Her risikerer vi en situasjon der kommunene, uten tilgang til statlig finansiering, må bære kostnader og ansvar for tiltak som de egentlig burde ha handlingsrom til å tilpasse selv.
Det er avgjørende at vi finner en balanse som både sikrer barn trygghet på nett, og gir skolene fleksibilitet til å vurdere og tilpasse tiltak etter lokale behov.
Hvis veiledningen gir inntrykk av å være et pålegg, risikerer vi at den blir en tvangstrøye heller enn et verktøy. La oss sikre barns trygghet uten å begrense verken deres rettigheter eller skolens faglige frihet.