Beskytter vi barna for mye?

Det er helt naturlig at vi foreldre gjør alt vi kan for å beskytte våre barn og unge. Det er også helt naturlig at hele samfunnet gjør veldig mye for å hindre at skader og ulykker skal skje. Lite er mer smertefullt enn når et barn blir alvorlig skadet, eller i verste fall dør.

Jeg er allikevel bekymret for om vi som samfunn har så mye søkelys på sikring, kontroll og beskyttelse at det hindrer den frie leken og aktiviteten til barn og unge.

Jeg tror at alle er enige i at fysisk aktivitet er av veldig stor betydning for barn og unges utvikling. Fysisk aktivitet ser ut til å påvirke både allmenn helsetilstand, psykisk hele og skoleprestasjoner.

Vi vet også at inaktivitet har en rekke negative konsekvenser, for eksempel økt fare for livsstilssykdommer og overvekt.

Selv om ulike studier viser litt ulike funn, så er det neppe noen som helst tvil om at vi som samfunn bør legge til rette for at barn og unge skal bli mest mulig fysisk aktive. Det er derfor viktig å se på om vi som samfunn har den riktige balansen mellom å ivareta sikkerhet og å legge til rette for mest mulig aktivitet.

Det er åpenbart at det offentlige må ha noen regler og krav som ivaretar barn og unges sikkerhet. Det må være noen krav til sikker skolevei, det bør finnes noen regler for lekeapparater på offentlige lekeplasser, og krav til tilsyn når skoleklasser drar for å bade. Det er også riktig at elevene bruker hjelm når skolen arrangerer sykkelturer.

Enkle grep som reduserer fare og risiko, uten å dempe aktiviteten, er i de aller fleste tilfeller riktig.

Problemet oppstår når summen av det vi gjør for å redusere sannsynligheten for farer, medfører at det samlet sett blir mindre fysisk aktivitet.

Ett eksempel på dette er transport av barn til skolen. Noen kilometers daglig gange eller sykling er åpenbart veldig bra for barn, men hvis skoleveien ikke føltes trygg, vil selvsagt flere foreldre velge å kjøre barna. Det vil igjen føre til mer trafikk rundt skolen, og en enda farligere skolevei for de som fortsatt går. Det kan igjen føre til at enda flere velger å kjøre barna, så vi får en «ond sirkel» som fører til vesentlig mindre aktivitet.

Det er ingen enkel løsning på dette, men alle kommuner og skoler bør se på hvordan de kan få flest mulig elever til å gå eller sykle til skolen.

Ett annet eksempel er alt det vi gjør for å redusere farer på de plassene som barn og unge til daglig oppholder seg. På lekeplasser og utearealer i barnehager og på skoler hender det at klatretrær blir fjernet. Ofte vil vi også forsikre oss om at det er mykt underlag på de plassene hvor det er fare for at de miste barna kan falle.

Dette gir selvsagt økt sikkerhet, men det kan også gi færre fysisk utfordringer. I noen tilfeller er denne type tiltak helt riktige, i andre tilfeller er det sannsynligvis ikke riktig.

Samlet sett tror jeg vi alle i litt for stor grad har vært med på å begrense barn og unges aktivitet, i redsel for at de skal skade seg.

Jeg setter også spørsmålstegn ved det jeg opplever som en økende forventning til at det offentlige skal ha ansvaret for at det er trygt overalt. Hvis det blir hengt opp en slenghuske i skogen, kommer det fort spørsmål om hvem som har ansvaret hvis noen skader seg. Det samme kan gjelde hvis et tre faller ned på noen i skogen, eller hvis det er en for brå sving i skiløypa.

Hvis det offentlige skal stilles til ansvar for alle mulige farer, vil det i enda større grad presse fram tiltak som demper den fysiske aktiviteten hos barn og unge. Jeg tror vi må erkjenne at det av og til skjer det ulykker, uten at noen nødvendigvis har ansvaret.

Personlig er jeg veldig sikker på at inaktivitet hos barn og unge er en av de aller største farene vi kan utsette barn og unge for. Det er et stort samfunnsproblem som vi må ta på alvor.

Jeg tar derfor til orde for en større debatt om dette. Er vi flinke nok til å stimulere til barn og unges aktivitet, eller legger vi for mange hindre i veien? Denne debatten bør forgå i barnehager, på skoler, i kommunestyrene og rundt kjøkkenbordene. Personlig frykter jeg at vi har blitt vel overbeskyttende, og at det kan ha en høy pris.