Brukerorganisasjonene må også prioritere

Da jeg ble politisk engasjert, da jeg stilte til valg som ordfører, og når jeg har latt meg intervjue om yngrebølgen, har jeg gjort det med samme intensjon: Å kjempe for at innbyggerne i Sarpsborg skal få gode velferdstjenester i framtida.

Skal vi kunne tilby gode tjenester, er det avgjørende at statlige myndigheter forstår at nå er summen av rettigheter større enn ressursene som skal levere dem. Det er et kraftig varsku, og vi har valgt å være en stemme i en vanskelig debatt fordi situasjonen er så alvorlig, og kanskje aller mest alvorlig for de svakeste i samfunnet.

Yngre brukere innenfor ressurskrevende tjenester stiger raskt. Brukerne har ofte psykiske lidelser, lungelidelser, nevrologiske lidelser og særlig psykisk utviklingshemming.

Samtidig blir ytterligere tjenester rettighetsfestet. Sarpsborg kommune har illustrert denne såkalte yngrebølgen ved at i 2025 ligger vi an til å bruke 62 millioner kroner mer på tjenester innenfor boveiledning og barnevern enn på alle skolene våre til sammen.

Boveiledning ytes til mennesker med ulike funksjonsnedsettelser eller til andre som har utfordringer i sin hverdag. Formålet med tjenesten er at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse med andre.

Den voldsomme utviklingen har skutt fart de siste årene, særlig etter pandemien.

Hadde samfunnet hatt ressurser til å tilby tjenester i ubegrenset omfang, ville det ikke vært et problem med økte rettigheter i seg selv. Men kommunekassene er bunnskrapt. Dermed må økte utgifter ett sted dekkes opp av innsparinger fra andre tjenester. Kall det gjerne å sette svake grupper opp mot hverandre. Det er faktisk ikke andre alternativer rundt om i mange kommuner.

Men det handler ikke bare om penger. Det handler ikke også om tilgangen på folk. Vi kommer rett og slett til å mangle så mange hender at det ikke vil være mulig å opprettholde tjenestetilbudet vi har i dag, selv om vi hadde hatt økonomi til det.

Det allerede et underskudd på sykepleiere, og selv om vi legger til grunn lav vekst, så forventes det en økning i etterspørselen etter sykepleiere på over 25.000 årsverk mellom 2019 og 2040, ifølge helsepersonellkommisjonens utredning,

I mellomalternativet blir økningen i etterspørselen på nesten 46.000 årsverk, mens det beregnes en økning i etterspørselen på hele 66.000 årsverk i alternativet for høy etterspørselsvekst over perioden.

Også bruker- og interesseorganisasjonene må erkjenne at i framtida vil det ikke være nok folk som kan jobbe med å gi deres medlemmer tjenester på det nivået vi ser i dag. Jeg mener at vi kjemper en felles sak for verdige, trygge og meningsfulle liv, for alle.

Vårt samfunn er bygget på vår evne til å ta vare på hverandre, og samtidig gi hverandre muligheter til å utnytte de ressurser vi har. Nå er vi der at knapphet på ressurser utfordrer vår evne til å ta vare på hverandre. Behovet for omstilling er stort.

Tjenestene som vi i velferdsstatens førstelinje skal yte i framtida, kommer til å se annerledes ut. Mangel på både folk og penger tvinger kommunene til å gjøre knallharde prioriteringer allerede i dag. Det er en utvikling vi må se i øynene og tørre å snakke om.

Skal mennesker med funksjonsnedsettelser også kunne leve trygge og verdige liv i framtida, trenger vi deres stemmer. Jeg håper derfor at brukerne og deres organisasjoner vil delta i prioriteringsdebatten.

Vi bør ha samme felles målsetting; at vi i velferdsstatens førstelinje har reelle muligheter til å hjelpe alle med å mestre hverdagen sin.