Bygg boliger – bygg samfunn

Maria er ikke alene; over hele landet er det mange som står utenfor boligmarkedet. Hva går vi egentlig glipp av når de som jobber i kommunen, ikke har råd til å bo der?

Dette er ikke bare et personlig problem for Maria. Det er et strukturelt problem som påvirker lokalsamfunnet. 

Det blir stadig vanskeligere å bli boligeier i Norge. I 2023 hadde single førstegangskjøpere i Norge i gjennomsnitt råd til 14,4 prosent av boligene. I Oslo bare 3,1, Bærum 3,4 prosent, Lørenskog 5 prosent og Tromsø 5,1 prosent.

Hvilken betydning har boligmarkedet for disse kommunene når det gjelder andre viktige faktorer for lokalmiljøet enn bare boliger?

Når lærere, sykepleiere, politi, helsefagarbeidere, brannkonstabler og andre som jobber tett på innbyggerne i kommunen selv ikke bor i lokalmiljøet, svekker det båndet mellom skolen, institusjonene og nærmiljøet. Erfaringsmessig bryr vi oss mer om de vi kjenner til og er trygge på. Derfor er økt avstand mellom viktige yrkesgrupper og innbyggerne er uheldig. Det kan påvirke trivsel, trygghet og et inkluderende fellesskap.

Førstegangsetablerere som Maria, og jeg som er i 50-årene, har ulike boligbehov. Hvis kommunene har langsiktige boligplaner basert på forventet befolkningsutvikling, treffer det alle innbyggeres behov. Høye boligpriser driver unge og familier ut av kommunen, noe som kan føre til en ujevn demografisk utvikling med overvekt av eldre innbyggere. 

Når vi samtidig vet at vi blir stadig flere eldre, vil denne ubalansen bli enda større hvis kommunene ikke bygger tilstrekkelig og riktige boliger.

Bærekraftige lokalsamfunn en forpliktelse i FNs bærekraftsmål nr. 11 som også Norge har sluttet seg til. Nå ser vi tendensen til at de som jobber i de største byene stadig må utvide radien for å skaffe seg bolig. Reiseavstandene blir større – det er ikke bærekraftig. Utviklingen er motsatt av kortere avstander mellom bolig og arbeid, som gir mindre tidsbruk på arbeidskjøring.

Utfordringene kommuner har i rollen som samfunnsutvikler er forskjellig for vekstkommuner og fraflyttingskommuner. Kommuner med befolkningsvekst strever med å skaffe riktig og tilstrekkelig tilgang på boliger.

For kommuner med negativ befolkningsutvikling, er attraktive boliger og bomiljø et virkemiddel for å tiltrekke seg nye innbyggere. Fellesnevneren er bolig.

Mennesker som ikke bor i den kommunen de jobber i, har færre muligheter til å engasjere seg i lokale aktiviteter, frivillighet og beslutningsprosesser som påvirker lokalsamfunnet. De kan ikke stille på valgliste til kommunens politiske partier, og har heller ikke stemmerett. 

Dermed blir viktige lokale stemmer og perspektiver ikke hørt. Det svekker mulighetene for å skape et sterkt og representativt demokrati. Det kan også svekke tilliten mellom lokale myndigheter og innbyggere.

Kommune-Norge holder i prinsippet unge, ressurssterke personer utenfor muligheten til å gjøre en innsats i lokalmiljøet, kun ved ikke å ha tilstrekkelig boligbygging. For hvis Maria får kjøpt sitt eget hjem, er ikke det i Lørenskog der hun jobber. Det betyr at hun heller ikke kan bruke sin kunnskap som lærer om barns oppvekstmiljø der barna bor. 

Vil politikerne bygge lokalsamfunn, må de starte med å bygge boliger for alle som vil delta og gjøre deres kommune best mulig.

Ønske om at flest mulig som vil skal ha mulighet til å eie sin egen bolig var et av de tydeligste politiske grepene i gjenoppbygningen av Norge etter andre verdenskrig. Politikerne forsto at det var felles politiske løsninger som måtte til for å gjøre vei i vellinga slik at flere ble boligeiere. Det var et godt resultat av villet politikk. 

I dag, når det stadig blir vanskeligere å skaffe seg sitt første hjem for Maria og alle andre, er det også et politisk ansvar – et uheldig resultat av villet politikk!