Dårlig organisering hindrer offentlig innkjøp av norsk mat

Nylig rapporterte NRK at Leikanger, én av Norges største fruktbygder, serverer utenlandsk skolefrukt til barna på skolen, i stedet for norsk frukt i sesong.

Norske plommer kastes. Hvorfor skjer dette? Mange mener det er anskaffelseslov- og regelverket sin skyld. Det er feil, ifølge innkjøpsekspert og professor Finn Arnesen ved UiO. Årsaken er at norske kommuner og offentlige organisasjoner inngår eksklusive rammeavtaler med de største leverandørene. Da blir det vanskelig å kjøpe frukt lokalt.

Men hvis beløpene ikke er for store, og innkjøpsenhetene er små, går det fint å kjøpe lokalt. Det er lov.

Hvis innkjøpsavdelingene unngår eksklusive kontrakter, og de åpner for å kjøpe av mindre lokale leverandører, går det fint å kjøpe lokalt.

Hvis vi bruker innkjøp strategisk og prioriterer å kjøpe fra mindre, bærekraftige leverandører, går dette helt fint.

Men offentlige organisasjoner og kommuner gjør ikke det. Universiteter, sykehus og kommuner slår seg sammen om å inngå digre kontrakter for milliarder av kroner som bare store nasjonale eller internasjonale selskaper kan levere på. Det begrenser konkurransen, fordi det kun er noen store som kan levere på slike kontrakter.

Eksklusive kontrakter stenger muligheten for mindre, lokale leverandører som ikke får levere til offentlig sektor. Når et Universitetet i Oslo slår seg sammen med et universitet i Tromsø om en brødavtale, er det ikke lov for noen ansatte å kjøpe brød av den lokale bakeren.

Høres dette ut som galskap? Ja, men sånn fungerer offentlige innkjøp i Norge i dag. Denne praksisen hindrer lokal og bærekraftig næringsutvikling og inkludering som ville styrket lokalmiljøene i distriktene.

Hva gjør ekspertmiljøene som KS og DFØ med saken? Deres løsning er sentrale innkjøp, men flere kontrakter. Innkjøpsavdelingene, som er befolket av jurister og økonomer skal springe rundt til lokale leverandører for å sjekke hva de tilbyr. Deretter skal de beskrive disse lokale produktene i detalj i kontraktene og inngå mange flere kontrakter.

For faktisk å gjøre dette trenger de mer folk og matfaglig kompetanse. Det har de ikke. De vet ikke så mye om mat og ernæring.

Det finnes mange såkalte «innkjøpskategorier». På vanlig språk betyr det at vi kan kjøpe mye forskjellig, både mat og alarmsystemer. Noen ganger kan det være effektivt at flere offentlige organisasjoner slår seg sammen for å få et godt tilbud. Da kan man presse prisene. Noen ganger er det fint at det man kjøper er standardisert så det blir lettere å vedlikeholde. Det kan være lurt at flere kommuner eller universiteter kjøper det samme alarmsystemet.

Men gjelder det samme for ost? Skal alle ha den samme osten? Produsert på det samme stedet?

Mat er en helt spesiell innkjøpskategori. Vi må ha mat for å overleve. Mat er glede. Mat er sosialt. Mat er tradisjon. Variasjon i mat er spennende. Mat kan være en kilde til trivsel.

Å behandle mat som alarmsystemer gir ikke mening. Mat kan brukes til så mye mer, som inkluderingstiltak for å få folk i jobb. Dyrking av mat kan brukes i undervisning i skolen, så barna vet hvor maten kommer fra.

I Kjøp bærekraftig-prosjektet, et forsknings- og innovasjonsprosjekt der vi hjalp offentlige organisasjoner å kjøpe mer bærekraftig, har vi snakket om innkjøp bredt forstått. Kjøp mindre, og kjøp lokale reparasjonstjenester i stedet for å kjøpe nytt hele tiden og produsere søppel. Det vil skape arbeidsplasser lokalt og redusere forbruket, som er det mest effektive klimatiltaket.

Det er mye mer effektivt enn å kjøpe nye elbiler, når du tar i betraktning ressursene som brukes til produksjon av nye biler, og det faktum at disse bilene er veldig dyre å reparere.

Kommunene og offentlige organisasjoner har ansvar for å gå foran og ta oss i retning av et bærekraftig samfunn. Bærekraft betyr helhetlig politikkutvikling. Ikke bare tenk ett mål, ett tiltak, ett resultat! Tenk ett tiltak, mange gode effekter på lang sikt!

Vi kan ikke isolere klimapolitikken fra den øvrige politikken for et mer bærekraftig samfunn. Vi må produsere ting som varer, reparere dem og håndtere søppelet vårt lokalt.

En mer bærekraftig politikk er mer sosial, men også mer miljøvennlig på en måte som ivaretar nærmiljøene og menneskene. Bærekraft er ikke det samme som grønn vekst for store firmaer.