Ny kommunestruktur – rekkefølgen bør snus

Landet har hatt kunnskapsvekst og i tillegg en materiell vekst som blant demokratier kanskje mangler sidestykke. Når vi også legger til at vi har fått en digitalisert verden, er tiden moden for at kommunestrukturen blir gjennomgått.

Arbeidsmåten har stått ganske stille. Inndelingstilskuddet er et signal om at svaret kan ta mellom 15 og 20 år å utrede eller få på plass med dagens arbeidsform. Ved kommunesammenslutning beholdes inndelingstilskuddet i 15 år og trappes deretter ned over fem år. Dette støttes av funn ved å gå gjennom regnskapene fra kommuner som var involvert i store sammenslutninger i tiden 1988 til 1992.

At dette skal skje etter at Stortinget har slått kommunene sammen, bør høre hjemme i fortiden. Rekkefølgen bør snus for at prosessen skal gli. Først utrede og vise mulige gevinster, og dersom det blir gevinst, kan forslaget gå ut på høring og til politiske valg.

Gevinsten bør brukes i utkanten. Sentrum klarer seg selv. Uten at utkanten dras med, blir det ingen frivillig utvidelse.

En prosess må til. Hva kan vinnes i en større kommune? Dette hører hjemme på utgiftssida i kommunen. Det er her effektiviteten skapes.

La oss først se på kunnskap hvor det må gås opp en tre trinns stige: Hvordan bruke den kunnskapen fagområdet har i de involverte kommunene? Hvordan ta i bruk kunnskap som er tilgjengelig, men ikke i bruk?

På øverste trinn må ny kunnskap utvikles, og da også kunnskap som selve prosessen krever.

Administrerende direktør i Norges forskningsråd skrev i Aftenposten 01.03.2016: «For å få til nødvendige endringer, trenger vi et mer offensivt og dynamisk samarbeid mellom forskere, offentlig sektor, næringsliv og sivilsamfunn som favner bredden i samfunnsutviklingen.»

Denne arbeidsformen har aldri vært prøvd før, og vil kreve utvikling av ny kunnskap. Kompleksitet tilsier at det bør arbeides sektor for sektor. En halv million går på jobb hver dag til en kommunal arbeidsplass. Denne kunnskapsbrønnen bør det øses av for å finne mulighetene i den nye kommunen. Slik får vi også en moderne personalpolitikk med i prosessen.

Det gjør ingen ting om det her brukes tid. Sektorene legges ut til høring enkeltvis. Når den endelige planen legges ut, så er befolkningen inkludert i prosessen. Prosessen i seg selv har styrket det lokale demokratiet. Interessen for fellesskapet har blitt styrket.

Uansett resultat av kommunestrukturenes form, så er samfunnet blitt varmere. Fellesskapet har fått større plass i vår prioriterte hverdag.

Så kan vi gå over til digital teknologi. Ingen kommune har klart å ta i bruk digital teknologi i en helhetlig sammenheng. Det er mye bra digitalisering som skjer, men de store gevinstene har vi ikke klart å hente ut ennå. «Dette fordi det ikke tenkes helhet i service og push –tjenester til innbyggerne og sømløs samhandling backoffice», sier Heidi Arnesen i IKT-Norge.

Microsoft skriver i DN for en tid siden at det ligger en gordisk knute i kommunesektoren. Det å knyte opp denne knuten, kan være en del av oppgaven med å lage et mer effektiv kommunalt nivå.  Data i kundekontaktleddet registreres og behandles digitalt til bruk i administrativ og politisk styring.

En slik helhetlig løsning vil gripe inn i hele organisasjonen og ikke minst i administrative lederfunksjoner. Det må inn en anstendig personalpolitikk for å få dette til. Ingen ønsker å innføre noe som medfører at man mister jobben, i hvert fall ikke om man sitter i en ledende posisjon.

Effektiviseringsarbeidet foregår på utgiftssida. Det er her vi skal prøve å nå målene som regjeringen har satt.

Når makta nå også tar i bruk inntektssida og bruker denne til å påvirke kommunestrukturen i ønsket retning, blir en krevende jobb enda vanskeligere. Den avsatte tida er så kort at målet er tatt vekk mens mange fremdeles orienterer seg i startområdet.

Det blir spennende å se hvem som står som arrangør etter valget i 2017. For nærmere lesning vises det til boka «Ny kommunestruktur. Lokalsamfunnets muligheter».