Det rødgrønne byrådet i Oslo har ambisjoner om større åpenhet, men den gjennomføres ikke av seg selv, skriver Ivar Johansen (SV). Foto: Magnus K. Bjørke

Må dyttes og lobbes for større åpenhet

Debatt. Jeg sier ofte at bevisstheten om åpenhet er større i Forsvarsstaben enn i Oslo rådhus. Det er litt tabloid sagt, men har noe reelt i seg.
25.10 2016 08:17
Hvorfor er hemmeligholds-kulturen større i Oslo enn i andre kommuner? Jeg mener det har å gjøre med byparlamentarismen.

Det mangler ikke på riktige målformuleringer og vedtak i Oslo bystyre. Vedtakene er utmerkete. Jeg har formulert en del av dem selv.

Det er for eksempel gode vedtak om ansattes ytringsfrihet, men vedtakene markedsføres med svært så lav innestemme.

De ansatte føler heller budskapet er: Ja, du har en formell rett til å ytre deg, men helst ønsker vi at du holder kjeft. Jeg får mange henvendelser fra ansatte som ikke tør å ytre seg.

Burde oppfordret til ytringer

Budskapet burde jo være: Kommunens politiske ledelse forventer, og ønsker, at ansatte i Oslo kommune ytrer seg og deltar i den alminnelige samfunnsdebatt med den kunnskap de har som kommunalt ansatte. I den utstrekning de selv ønsker det, naturligvis.

Og tilsvarende: I den utstrekning dere som ansatte har innspill og informasjon om en sak som ligger til politisk behandling i bystyret, ta kontakt med bystyrets organer eller medlemmer.

Oslo har over veldig mange år hatt en hemmeligholdskultur, og den slår særlig ut når det gjelder dokumentinnsyn; innsyn i forvaltningens  dokumenter.

Illustrerende for holdningen er diskusjonen om kommuneadvokatens uttalelser. I svært mange av de saker vi behandler i bystyret, er kommuneadvokatens uttalelser en viktig premissleverandør med sine tolkningsuttalelser om gjeldende juss.

Juss er ikke en eksakt vitenskap – det er jurister/advokater på begge sider av bordet i de fleste konfliktsaker – og jeg mener det er viktig at de juridiske råd som er grunnlag for sentrale politiske beslutninger, kan tåle offentlighetens innsyn. Rådene er diskutable.

Og en del av det samme er naturligvis diskusjonen om byrådsnotater og forberedende saksbehandling. Holdningen er at åpenhet først kan inntre når man har konkludert, og at offentlighet på et tidligere stadium vil skade prosessen.

Jeg tenker jo snarere motsatt: Innsyn og åpenhet har først og fremst sin mening før politikerne har konkludert og investert prestisje i konklusjonen.

Slapp journalføring

Oslo har over mange år hatt en slapp holdning når det gjelder føring av postjournal, som jo er en forutsetning for å be om innsyn. Og gjerne i litt følsomme saker. I skandalesaken – og Frp-ideen – om å bygge sykehjem i Altea i Spania, unnlot daværende byråd Listhaug å journalføre mer enn 150 dokumenter.

Jeg har ikke sett på det, men det kunne være verdt å undersøke: Blir det journalført færre dokumenter i Oslo kommune (som i forvaltningen for øvrig) år for år?

Mer og mer informasjon og saksbehandling skjer via mail og sms, og det er en svært slapp kultur på å journalføre e-post. Og sms-er er vel nesten totalt fraværende i postjournaler, selv om sms-en kan ha tilført saken en svært viktig informasjon.

En gjennomgang fra kommunerevisjonen i Oslo nylig underbygger dette problemet.

Hvorfor mer hemmelighold i Oslo?

Det er grunn til å spørre seg: Hvorfor er hemmeligholdskulturen større i Oslo enn i andre kommuner?

Jeg mener det har å gjøre med byparlamentarismen; byrådsordningen. I kommuner med formannskapsmodellen sitter politikerne på samme side av bordet, alle sitter med samme informasjon og har samme ønske om informasjon og åpenhet. De er alle avhengig av åpenhet.

I Oslo er det todelt: Det er de partier som sitter med byråd og flertall, og det er opposisjonspartier.

For byrådspartiene vil åpenhet og innsyn bare være sand i maskineriet som kan hindre byrådet i og få gjennomført sin politikk.

Jeg ser det som bystyrepolitiker: Sagt litt med store bokstaver, skal vi som bystyremedlemmer bare forholde oss til byrådene, og kjenner i prinsippet bare byråden. Jeg kan ikke ringe etatssjefen eller fagmiljøer i kommunen og spørre: Er det viktige motforestillinger eller kloke alternativer til byrådets forslag?

Spørsmål skal gå til byrådet. Vi kan innkalle etatssjefen og andre til fagkomiteen, men etatssjefer har sin lojalitet til byråden, og en etatssjef tør nok stort sett ikke å ytre seg mot byråden.

Politikere fra byrådspartiene har som sin viktigste oppgave å sørge for at byrådets forslag blir vedtatt i bystyret. Ytringer, informasjon eller dokumenter som gjør dette vanskeligere, er nok stort sett uønsket.

Og da er det viktig å legge til: Det er gode og viktige politiske prosesser i byrådspartiene, før det konkluderes med hva byrådet skal foreslå, dels gjennom storfraksjonene (byrådspartienes medlemmer av den respektive fagkomité) og dels på gruppeledernivå. Det produseres mange fraksjonsnotater som grunnlag for politiske avveininger og konklusjoner. Reelt er sett er det i disse lukkete rom beslutningene fattes.

Må dyttes mot åpenhet

Men så er noen av oss litt ulydige mot dette.

Jeg spør og mobiliserer fagmiljøer og brukergrupper hele tida. Jeg aksepterer ikke lovstridig hemmelighold, og det hender jeg offentliggjør dokumenter som har hemmelighetsstempel.

Jeg sier folk kan ta kontakt om enkeltsaker, deres sak, for jeg er jo også ombud. Hver eneste dag sender jeg ut noen tusener mailer om ting som skjer, eller burde skje, i oslopolitikken. Når politikere vegrer seg for å være tilgjengelige, legger jeg all kontaktinformasjon tilgjengelig på nett – folkevalgtbasen.

Og derfor: Når Oslo kommune ikke klarer å få på plass en felles søkbar postjournal for hele kommunen, var det naturlig for meg å ta kontakt med Tarjei Leer-Salvesen i Fædrelandsvennen og spørre: Kan dere utvide innsynsprosjektet deres til å få søkbar postjournal for Oslo kommune?

Oslo Redaktørforening dyttet også, og i dag ser vi resultatet: Felles, søkbar postjournal for hele Oslo kommune for flere år, og 4 millioner dokumenter – et gigantisk demokrati- og åpenhetsprosjekt.

Så må jeg naturligvis legge til: Lovgiver – staten – praktiserer hemmelighold der den klokelig pålegger Kommune-Norge åpenhet. Komitémøter i Stortinget er lukket, men åpne i kommunene. Og regjeringsnotater er hemmelige, der vi diskuterer om byrådsnotater bør være åpne.

Og: I Oslo har vi en rødgrønn byrådserklæring som har ambisjoner om større åpenhet. Mye bra der. Men den gjennomføres ikke av seg selv. Den er avhengig av at noen dytter, lobber og utfordrer, internt og eksternt.

Delta i debatten

Kommentarfeltet er stengt til 23. juli. Velkommen tilbake da!