– Det er varsling om sideordnete eller overordnete stillinger som er problematiske. Her stilles etiske krav til innehaverne av de enda høyere posisjoner innen administrasjon og politikk, skriver Bjørn Kittilsen. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Varsling – råd og advarsler

Debatt. For å komme unna mange av problemene med varsling, er det best med en nøytral, utenforstående instans som man kan varsle til.
20.10 2016 09:29
Varsling er en sikkerhetsventil mot maktmisbruk, korrupsjon og andre misligheter. Men det ser heller ut til å innebære ekstremsport for varsleren.

Debatten om varsling pågår i Kommunal Rapport og pressen for øvrig. Mange peker på den risiko varsleren utsetter seg for, og det har de absolutt rett i.

Men det er jo også et poeng at varsling skal ha som resultat at kritikkverdige forhold opphører og blir rettet. Nå kan man også diskutere hva som er «varslingsverdig»; misnøye og personlige uoverensstemmelser hører nødvendigvis ikke til begrepet.

Det sies at to typer avhengige aldri får nok: De som er avhengig av penger, og de som er avhengig av makt. De siste er tiltrukket av makt som pedofile av barnehager, og søker seg stadig videre til lederstillinger hvor de får anledning til å «leve ut sin legning», som det heter.  Inntil de innhentes av Peter’s Principle. Men da er de allerede i en posisjon hvor de gjør livet surt for mange andre. Og ettersom ansettelsesmyndigheter forhåpentligvis innser at vedkommende har nådd sitt inkompetansenivå, tas denne frustrasjonen ut på medarbeiderne.

I en sak jeg er blitt kjent med, var det for noen år siden flere personer som sluttet på grunn av en «særegen» lederstil. Andre varslet om det samme, og vedkommendes maktutøvelse ble av flere underordnete oppfattet som en helsemessig belastning – dog ikke av dem som befant seg i nåde hos denne lederen.

Etter mine opplysninger, gikk klagere og varslere tjenestevei med sine opplevelser. Og her oppsto et nytt problem: Den overordnete så seg ikke tjent med at klager og varsler ble behandlet og derved kom til overflaten. Den overordnete kunne oppleve at dette ville skade hans eget omdømme; maktavhengige skal jo klatre videre.

Ad tjenestevei kunne derfor den overordnete skrinlegge saken ved å fastslå at det ikke forelå klanderverdige forhold. Men i ett av tilfellene skulle varslet videre til et politisk utvalg. Også ifølge min hjemmelsmann viste det seg at formannen i utvalget og den det var varslet om, tilhørte samme parti. Dessuten hadde de i sine respektive funksjoner samarbeidet over mange år. Så her ble saken løst ved at utvalget ble orientert om at en sak var henlagt som en misforståelse og var dessuten løst – uten at utvalget ble kjent med hva saken gjaldt, hvem som hadde varslet eller om hvem.

Jeg må ta det forbehold at informasjonen er korrekt, men det er for så vidt heller ikke hovedpoenget: Det er at varsling tjenestevei kan føre galt av sted. «Varslingsverdige» forhold hos underordnete løses som personalsaker.

Det er varsling om sideordnete eller overordnete stillinger som er problematiske. Her stilles etiske krav til innehaverne av de enda høyere posisjoner innen administrasjon og politikk. Slippes katten ut av sekken, kan de jo selv ende opp med noen kloremerker. Det dreier seg ikke bare om venner og uvenner innen en organisasjon, men også om det mer uforutsigbart begrep: Interesser.

Da kan det være nyttig med så tykk hud at anfektelser preller av; man behøver ingen ryggrad. Eller som Celius så treffende sier: «Jeg lar min overbevisning tre litt i bakgrunnen inntil det atter blir bruk for den». 

Varsling er en sikkerhetsventil mot maktmisbruk, korrupsjon og andre misligheter. Målet er få disse korrigert og å hindre gjentakelser. Men det ser heller ut til å innebære ekstremsport for varsleren. Han eller hun risikerer å bli trakassert, mobbet, frosset ut, yrkesmessig parkert – kort sagt, behandlet som den skyldige. Av den skyldige og dennes medløpere.

Mange steder er det nedfelt at man skal følge tjenestevei. Som sikkerhetsventil for dette har man jo arbeidsmiljøloven § 2-4. I den saken jeg refererte til, ble Arbeidstilsynet koblet inn. Svaret var at vedkommende kommune hadde forsvarlige varslingsrutiner. Men at disse ikke ble fulgt, var altså ikke Arbeidstilsynets anliggende.

Her rinner i hu Botolfs forsøk på å bli fritatt fra marinen på grunn av dårlig syn: «Døm undersøker ikke øya tel folk i Marinen lenger. Døm bare teller døm!» (Dette skjedde for noen år siden – så vi får håpe det har endret seg.)

For å komme unna alle disse problemene, mener jeg det er best med en nøytral, utenforstående instans som man kan varsle til. Så får varsleren akseptere at dersom denne instansen kommer til at saken ikke er varslingsverdig, blir saken henlagt. Varsleren kan jo likevel gå til rettsvesenet, dersom saken er av en slik karakter.

For å selge strikk metervis, kreves høy etisk standard og sterk karakter. Samfunnet hadde vært tjent med at disse egenskapene hadde hatt en større utbredelse.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.