Funksjonshemmete er dyre mennesker for en kommune, og man kan heller ikke velge dem bort, eller si at en ikke har plass til flere, skriver Ola S. Røyset. Illustrasjonsfoto: Gro Bø, NTB scanpix

Allmenningens tragedie

Debatt. Allmenningens tragedie i dagens Norge er at enhver økonomisk avgjørelse får en menneskelig konsekvens.
13.2 2017 10:12
Jo dårligere rykte du har, desto færre ‘dyre’ mennesker vil komme til din kommune.

«Allmenningens tragedie er en kjent spillteoretisk situasjon som oppstår når en fellesressurs ødelegges fordi alle brukerne av ressursen handler til sitt eget beste, selv om de dermed på lang sikt skader seg selv.»

Akkurat nå er en slik tragedie i ferd med å utspille seg i Kommune-Norge – i kommuner på Nedre Romerike og i Vestregionen, samt Arendal, for å nevne noen.

Ressursene er ikke olje, vann eller luft. Denne gangen er ressursen mennesker. Kanskje jeg er naiv i mine antakelser, men ifølge mine prinsipper, innehar alle mennesker potensialet til å være en ressurs. Og det er i aller høyeste grad i samfunnets interesse at denne ressursen kommer fram. Faktisk er det samfunnets ansvar å gjøre alle til en ressurs, framfor en byrde.

Men la oss se litt nærmere på den aktuelle tragedien, en menneskelig tragedie. I Norge har vi delt inn landet vårt i 19 (snart 18) fylker, videre er alle disse fylkene delt inn i rundt 400 kommuner. Hver kommune har sitt eget budsjett og sine egne ansvarsområder, pengene blir tildelt fra staten. Dersom kommunen er så heldig at de har penger til overs, kan disse brukes fritt, til nytte for befolkningen i denne kommunen.

Sykehjemsbeboere, flyktninger og funksjonshemmete er dyre innbyggere. Disse ønsker man egentlig ikke å ha så mange av, det blir fort dyrt, da kostnadene blir tillagt kommunen. Problemet er at du kan ikke bli kvitt gamle mennesker.

I tillegg har som oftest gamle mennesker barn og barnebarn, så det blir fort mange stemmer som reises dersom en ikke har nok sykehjemsplasser.

Flyktninger er litt mindre kinkig, men her kommer det enda mer penger fra staten, så utgiftene er ikke like store som for eksempel med sykehjem. I tillegg er det fint mulig å si at en ikke har plass til flere, eller sortere ut slik at kommunen kun får flyktninger med god utdanning, og dermed muligheten til å stå på egne bein relativt fort.

Funksjonshemmete derimot, det er det verste en kommune kan tenke seg. Disse er dyre mennesker for en kommune. Nesten 50 prosent av utgiftene til funksjonshemmete blir belastet kommunens budsjett. Man kan heller ikke velge dem bort, eller si at en ikke har plass til flere. I tillegg er kommunen lovpålagt å tilby en rekke tjenester, for å sikre alt fra frihet til helse. Men det finnes en utvei.

Da jeg gikk på ungdomsskolen, var det om å gjøre å være best i klassen. Var du det, fikk du lov til å hjelpe andre elever i mattetimen, eller prøve deg på lærerens mattebok fra videregående. Var du best, fikk du med andre ord en del privilegier.

I dagens Kommune-Norge er det motsatt. Det er om å gjøre å være verst. Klarer du som kommune å få rykte på deg for ikke å ha kapasitet til å motta flyktninger, ha håpløse tilbud til eldre og tilby funksjonshemmete lovpålagte tjenester av en slik kvalitet at det frarøver den funksjonshemmete både frihet og helse – vel, da har du klart det!

Som kommune er dette det beste du kan gjøre, jo dårligere rykte du har, desto færre «dyre» mennesker vil komme til din kommune. En har blitt kvitt majoriteten av utgiftene, men pengene strømmer fortsatt inn. Nå har man råd til nytt kulturhus, oppussing av bystyresal, oppvarmet svømmehall og alle de andre tingene kommunen egentlig har lyst på, men aldri har kunnet prioritere.

Her begynner allmenningens tragedie. Når eldre får tjenester som ikke er verdig, så blomstrer debatten om aktiv dødshjelp. Når flyktninger ikke er ønsket, eller blir stuet sammen på bakgrunn av økonomi, så blir de heller ikke integrert. Og fremmedfrykten blomstrer.

Når funksjonshemmete ikke får friheten til å bestemme over sine egne liv, blir potensielle ressurser forbigått, familier blir splittet, mennesker blir degradert til en kostnad. Og debatten om sorteringssamfunnet blomstrer.

Allmenningens tragedie i dagens Norge er at enhver økonomisk avgjørelse får en menneskelig konsekvens. Den menneskelige konsekvensen rammer landet, mens den økonomiske profitten tildeles kommunen.

Akkurat nå er det funksjonshemmetes tjenester som skal degraderes. Hvem tror du står for tur neste gang? 

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!