Bruk pengene på bedre pedagogisk praksis!
Den nye lærernormen betyr flere lærere på skoler med gode resultater – og i skoler som ligger i sentrale strøk.
Jeg har svært god dekning for min konklusjon om betydningen av økt lærertetthet.
Øyvind Kvernvold Myhre, kommunestyrerepresentant i Gran, påstår i et innlegg at jeg fremmer usanne påstander i min kronikk, «Normtyranniet», og at jeg mangler kunnskap om forskingen.
Det stemmer ikke. Jeg har god dekning i forskingen når jeg skriver at det er «godt dokumentert at det er svak eller ingen sammenheng mellom lærertetthet og skoleresultater».
Jeg kan legge til at det kan skyldes at lærerne ikke endrer sin pedagogiske praksis selv om gruppestørrelsen reduseres.
Jeg kan starte med å vise til forsking fra Norge. Den rødgrønne regjeringen satt i gang et lærerløft på ungdomstrinnet. Regjeringen satte av 1,5 milliarder kroner over fire år. Det ga 600 nye lærerstillinger på ungdomstrinnet. SSB har ledet arbeidet med å evaluere satsingen.
«Satsingen førte til lavere gjennomsnittlig gruppestørrelse i ordinær undervisning, men vi finner så langt ingen tegn til at elevenes læringsutbytte økte», oppsummerte forskerne som gjennomfører evalueringen. SSB har gjennomført effektstudier av klassestørrelse. Edwin Leuven og Sturla A. Løkkens studie viste ingen effekter av klassestørrelse på elevenes senere utdanningslengde og inntekt.
Utdanningsdirektoratet har foretatt en gjennomgang av forsking på klassestørrelse. De skriver at forskingen på redusert klassestørrelse gir « … blandete resultater, og effekten er ofte liten.» Deres analyser av nasjonale prøver for 2007 og 2009 viser ikke noen direkte sammenheng mellom lærertetthet og resultater.
Den samme trenden er synlig internasjonalt. Myhre viser selv til Hatties «Visible Learning», der konklusjonen er at økt lærertetthet har liten effekt. Hoxbys hyppig siterte studie viser ingen signifikante effekter på elevenes prestasjoner. En internasjonal meta-studie viste at klassestørrelse hadde liten betydning for elevprestasjoner og var relevant kun der det var lav kvalitet på lærerne.
Myhre viser til flere internasjonale studier, blant annet til SAGE-prosjektet i Wisconsin (1996–2000). Studien er kritisert, men viser bedre resultater for særlig de minste. Myhre viser også til Tennessee STAR-prosjektet. Den opprinnelige studien er omdiskutert og anklaget for å ha en positiv bias.
Det støttes av en senere gjennomgang av STAR-prosjektet. Denne studien viser at effektene av klassestørrelse er begrenset til svært store reduksjoner i klassestørrelse og kun for elever i det amerikanerne kaller kindergarten og i førsteklasse. Forfatteren finner også at en reduksjon av klassestørrelsen til 13–17 elever ikke ga bedre elevprestasjoner.
Jeg har med andre ord svært god dekning for min konklusjon om at økt lærertetthet i gjennomsnitt har svak eller ingen effekt på elevenes læringsutbytte.
Hattie har lansert en forklaring på at klassestørrelse har så liten effekt. Han mener at det skyldes at lærerne ikke endrer måten de underviser på, selv om klassene blir mindre. Det er med andre ord nødvendig med en bedre pedagogisk praksis for å få bedre skoleresultater.
Det er selvfølgelig noen terskler for effekt av klassestørrelse. Dersom én lærer har to elever, vil undervisningen antakeligvis bli bedre enn om læreren skal undervise 50 elever. De minste barna vil ha størst nytte av det. Men det er langt på siden av det som var utgangspunktet for kronikken: Nemlig normer for økt lærertetthet. Her snakker vi om å redusere klassestørrelse ned til først 16 og så 15 elever i hver klasse. Det vil koste mye, men ha liten eller ingen effekt for elevenes skoleresultater.
Forskingen viser også noen nyanser. Såkalte svake elever ser ut til å ha utbytte av å bli undervist i mindre klasser. Nettopp derfor er det uheldig med en norm for lærertetthet. En lærernorm på skolenivå reduserer skoleeieres mulighet til å bruke ressursene der de trengs mest, nemlig på skoler med flere svake elever. Den nye lærernormen betyr flere lærere på skoler med gode resultater – og i skoler som ligger i sentrale strøk.
Jeg er opptatt av at Kristiansand kommune skal bruke pengene best mulig. Det er ikke på å øke lærertettheten. Vi vet at bedre pedagogisk praksis gir bedre skoleresultater. Da er valget enkelt for meg: Vi har ikke råd til å bruke penger på noe med liten eller ingen effekt.