En reform som forvitrer

Det er 500 år siden den største reformatoren av dem alle, Martin Luther, endret den kristne kulturen. Luther ønsket en endring – og fikk den. Han ville visst mest protestere på forhold han mislikte innenfor den katolske kirka. Reformatoren ønsket å la den store mektige kirka – med presteskap – komme nærmere folk flest, og ikke utøve den voldsomme graden av makt som tro og utdanning førte med seg.

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner tok tidlig mål av seg til å bære den kommunale reformatorkappa. Målet var større, mer robuste kommuner med mer makt og økt myndighet.

Så langt har Sanner båret reformatorkappa i fire år. En lang rekke kommuner har mer eller mindre frivillig slått seg sammen. Men sammenslåingsiveren har avtatt på vei nordover. I Finnmark er det så langt bare to kommuner som blir én. Til gjengjeld skal fylkene Troms og Finnmark bli ett – uten at noen helt ser hvordan dette skal bli ett samlet område eller hvorfor det skal bli ett område.

Begrunnelsen for å slå sammen norske kommuner er flere. Men ett av de viktigste argumentene er å gjøre Kommune-Norge sterkere og gi dem regionale oppgaver. Kommunereformen blir langt på vei et argument på å fjerne oppgaver fra fylkeskommunen; ansvaret for videregående skoler, for busser og ferjer, for regionale museer og for regionale planer kan alt tillegges nye, store kommuner. Da er det få regionale oppgaver tilbake.

Stadig flere offentlige oppgaver krever stadig flere spesialister. Skal Norge forvaltes etter god standard og som seg hør og bør, må fagfolkene i det offentlige fordeles utover over det ganske land som et ferniss. Uansett blir det ikke nok fagfolk til å bemanne alle konsekvenser av alle reformer.

De siste årene har reformminister Sanner gitt kommunene større ansvar for å styre egne revirer. Staten på sin side vil gjerne ha mest mulig tjenester produsert lengst mulig unna seg. De har på opprettet en masse nye stillinger i tilsyn og direktorater som skal styre statens ansvar og interesser der ute.

Likevel har regionale planer vært en viktig faktor i planleggingen av morgendagens samfunn, og fortsatt har fylkeskommunene rett til å si nei i mange saker, men makten over kommunene er større grad overført til statens menn – fylkesmennene, tilsynene og direktoratene.

Disse er statens representanter som passer på lokaldemokratiene der ute. Embetene følger fylkesgrensene – snart regiongrensene. For at regionreformen skal framstå som en vellykket reform, skal antall fylkesmenn bli færre. Vi får sterkere kommuner, og sterkere regioner der fylkesmennene har statens såler på føttene og kommunenes rådmenn på fingerspissene.

Midt i dette sitter de politikerne i de nye regionene og krangler om navn og hvor regionhusene skal være. Spørsmålet om hvilke oppgaver de skal ha og hvilken posisjon de skal innta, er langt viktigere, men lagt til side.

Samtidig fosser nye, store og sterke kommuner fram og står klare som egg til å ta på seg oppgaver som samferdsel, videregående skoler og overordnet planlegging – alt sammen oppgaver som lå og ligger hos fylkeskommunene. Det blir mer og mer usikkert hva alle disse forvaltningsansatte skal forvalte, og hva kontorlysene i kontorene skal opplyse.

Foreløpig har ikke reformator Sanner bestemt seg for hvilke oppgaver som skal tilligge regionene. Fjerner han oppgaver fra Fylkesmannen, faller stordriftsfordelene der vekk – og prinsipper om hva statsforvaltningen skal gjøre, blir brutt. Overføres nye oppgaver fra kommunene til det regionale nivået, forsvinner begrunnelsen for kommunereformen.

Tilbake står da de gamle fylkeskommunene ribbet, forfrosne og uten helt å skjønne hva som traff dem. De reformerte jo som bare det, forhandlet og snakket og ble skjære uenige om alt – på tvers av både fylkes- og regiongrenser.

Spørsmålet er om regionreformen blåser opp dette nye nivået så det sprekker. Kanskje hadde det vært smartere å latt fylkeskommunene på et litt mindre ambisiøst nivå bli bistandsarbeidere i kommuner der omstillingsmotstanden er stor og kompetansemangelen tydelig.

Mange norske kommuner hadde fortjent en slik bistand ovenfra. Fylkeskommunene hadde da fått vettige oppgaver, og staten kunne fortsatt å skyve tjenesteproduksjonen nedover i systemet, og utover landet.

Men nei.

Mine tanker går derfor til innbyggerne – som først og fremst bor i kommunene, ikke i regionene.

Innlegget er skrevet før statsrådsskiftet i forrige uke. Red.