Hva er en frivillig?

Dette er en av hovedkonklusjonene i boka om «Arbeid pågår», som nå er under utgivelse fra Frekk forlag.

Denne innsikten reiser en rekke spørsmål til virksomheter som gjør bruk av frivillige, utfordrer vår forståelse av frivillige og definerer oppgaver til koordinatorer som arbeider med frivillige.

Ett av de sentrale spørsmålene er grenseflaten mellom frivillige og etablerte yrkesgrupper. Debatten om grenser og grenseflater er ikke et nytt tema. Grenser handler om å dele opp, sortere, separere – og om å sette skille mellom hva som er mitt og ditt. Det handler blant annet om hva som bør være grenseflaten mellom for eksempel frivillige på den ene siden og ansatte portører, kjøkkenassistenter og hjelpepleiere på den andre siden. 

Et annet spørsmål er hvordan frivillige som er helt nødvendig arbeidskraft, bør håndteres og organiseres? Hva bør virksomheter tilby frivillige når de er en helt nødvendig arbeidskraft?

Fra flere hold rapporteres det om at frivillige får ulike former for kompensasjon. Er dette signaler om en ny organisasjonsform?

Svaret på disse spørsmålene kan være med på å så tvil om hvorvidt den almene oppfatningen av at frivillig arbeid som ulønnet innsats utført av egen fri vilje i regi av en gitt sammenheng, fortsatt vil være legitim, offentlig politikk.

Frivillige vil alltid være organisert i en eller annen form. Vår innsikt gir ikke grunnlag for å hevde at frivillige er enkeltpersoner som ønsker å yte en innsats, men som ikke er organisert.

Frivillige vil alltid ha en eller annen link, relasjon eller tilknytning til sammenhengen man opptrer på vegne av, selv om man ikke deler det ideologiske og verdimessige grunnlaget.

Frivillige opptrer aldri uavhengig. Man er ikke enkeltfrivillig. Man er tilknyttet. Frivillige opptrer alltid i et menings- og arbeidsfellesskap. Inngåtte avtaler og etablerte arbeidsformer er med på å forsterke og formalisere tilknytningen. Ulike tilknytningsformer skaper tillit, tilhørighet og troverdighet.

Det vrimler av koordinatorer i dagens velferdssamfunn. Jeg har funnet koordinatorer i seks forskjellige organisasjonstyper: Kommuner, spesialisthelsetjenesten, hybride organisasjoner, ideelle organisasjoner, kultur-, bruker- og interesseorganisasjoner, trossamfunn, misjonsorganisasjoner og gjenbruksbutikker.

I alle enhetene finner jeg koordinatorer som arbeider med å håndtere frivillige. Dette viser at frivillige organisasjoner bare er én av flere sammenhenger som frivillige kan tilhøre. Det er et mangfold av kontekster for frivillige.

Vi må i økende grad fokusere på dette mangfoldet. Bare på den måten kan vi forhindre at arbeidet med frivillige blir en egen sektor i morgendagens velferdsløsninger.

Frivillige og koordinatorer er avhengig av hverandre. Oppgavene til koordinatorene er å forløse og skape gode vekstvilkår for flere frivillige. De har et ovenfraperspektiv. De representerer et system, en virksomhet. De er helt avhengig av at systemet gir dem et tilstrekkelig handlingsrom, at det er tilgang på frivillige eller at de selv skaper forutsetninger for at det kan skje.

Frivillige har et nedenfraperspektiv. De er i praksis med sine oppgaver og sine samarbeidspartnere. Utfordringene for begge gruppene er å skape sammenheng og forbindelse mellom disse to perspektivene.

For å skape slike forbindelser har arbeidet med boka gitt innsikt i to nye oppgaver for koordinatorer som arbeider med frivillige: Sammenføyningsarbeid og oppgaver med å klargjøre premisser, relevante og nødvendige vilkår for frivillige i ulike virksomheter.

Sammenføyningsarbeid kan være en måte å skape slike forbindelser. Begrepet skiller mellom det synlige og det usynlige. Det er et relevant begrep for å forstå noe av mangfoldet og kompleksiteten i oppgavene med å være koordinator for frivillige. Begrepet kan være en hjelp til å konkretisere rollen som koordinator.

Frivillige utfører det synlige arbeidet, det som er primærarbeidet. Det er arbeidsoppgavene som frivillige utfører i ulike sammenhenger.

Sammenføyningsarbeidet som koordinatorene utfører er ikke synlig for omgivelsene på lik linje med primæroppgavene som frivillige utfører. Sammenføyningsarbeid inkluderer alt fra planlegging, opplæring, formelle og uformelle koordineringsmekanismer, tid og tidsmessig koordinering, framdrift og tilrettelegging. Når flere er involvert og er gjensidig avhengig av hverandre, er sammenføyningsarbeid åpenbart og påkrevd.

Materiale fra boka viser også at frivillighetskoordinatorer i store bykommuner er både forvaltere, tilretteleggere og utviklere. Stillingene er opprettet for å realisere en vedtatt politikk på frivillighetsområdet. Politikerne har vedtatt planer og strategier som de ønsker å få satt ut i livet. Koordinatorene er arbeidskraft som kommunene gjør bruk av for å få realisert sine ønsker om hvordan de best mulig kan gjøre bruk av lokale lag og foreninger med deres betydelige tilgang på frivillige.

En felles oppgave for koordinatorene er derfor å være med på å klargjøre premisser og relevante og nødvendige vilkår for frivillige i de lokale virksomhetene. På den måten kan koordinatorene være med på å finne fram til hva som bør og kan være svarene på spørsmålene som ble stilt innledningsvis.