Man skal ikke dysse ned trakasseringssakene fordi det er ubehagelig eller «kan gå ut over Partiet», skriver Bjørn Kittilsen. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Makt, tillit og ansvar

Debatt. Det står respekt av dem som frasier seg sine posisjoner når de har forårsaket tillitssvikt, og forstår at tillit må bygges opp fra bunnen av.
5.1 2018 08:59
Jeg lurer på hva de tenker, unnalurerne som ikke gjorde jobben sin da de skulle.

Makt er et kraftig afrodisiakum: «Groupies» svermer rundt menn med makt som møll rundt en lampe. Tilbudet overstiger etterspørselen.

Men dette betyr ikke at de mektige bare kan forsyne seg. Noen mener alle jenter er groupies, men inndelt i to: De som vet det – og de som ikke vet det ennå. Inntak av alkohol fremmer sjelden vurderingsevnen.

Trakasseringene er ansett som kritikkverdige og alvorlige. Trond Giske har lagt seg flat og beklaget. Men i retning av at han ikke forsto at hans opptreden kunne vekke anstøt. Da oppstår et nytt spørsmål om vurderingsevnen: Kritikkverdig og alvorlig trakassering oppfattes ikke av utøveren som dette – bare av andre?

Men det er ikke alt: Han besværer seg over at flere varsler er «grunnløse og falske». Flere, men ikke alle. Han sier ikke noe om alvorlighetsgraden, og den er da vesentlig.

Giske er sykmeldt, er lei seg og sier han har skjønt alvoret. Jaså? Han ber om pause som nestleder – inntil saken roer seg? Men tillit er en følsom ferskvare hvor selv lett bedervelse får fatale følger. Tillit bygges opp over tid – men rives ned på et øyeblikk.

Det står respekt av dem som frasier seg sine posisjoner når de har forårsaket tillitssvikt, og forstår at tillit må bygges opp fra bunnen av. Dette gjelder ikke hvis man må «bæres ut».

Men fra et enkeltmenneske som har gjort feil og møter følgene av dette til et annet og vesentlig større problem: Systemsvikt i form av unnlatelser og mangel på å ta ansvar fra toppledere, styrer og ansvarlige(?) personer.

For mange år siden ble en høyere tjenestemann tatt i føring av falsk kjørebok. Revisjonen rubriserte saken som bedrageri. Mannen måtte tilbakebetale flere tusen kroner. Nå var vedkommende også politiker; han fikk (derfor) bare en advarsel.

Dette kom en annen partifelle for øret, som reagerte: «Men tenker han ikke på Partiet?» Om bestyrtelsen gjaldt bedrageriet eller at han var oppdaget, kom ikke fram.

«Hensynet til konsekvensene» kjenner vi godt. Det er gyldige og ugyldige grunner for dette. Man kan ikke late som man ikke ser eller hører, eller unnlate å ta affære selv om kritikken gjelder ledende personer. Man skal ikke dysse ned sakene fordi det er ubehagelig eller «kan gå ut over Partiet». Er man i en ansvarlig stilling, er det nettopp det: Ansvarlig. Jobben er ikke å ha det behagelig, men å gjøre det nødvendige. Dersom de som går over streken får beskjed på et tidlig stadium, kan dette bli en øyeåpner. Man kan unngå at unotene ut- og innvikler seg. Lojalitet er å varsle og å ta opp saken med den det gjelder.

Jeg lurer på hva de tenker, unnalurerne som ikke gjorde jobben sin da de skulle. Vi vet jo hvor de sitter nå – i høye posisjoner rundt omkring. «Det kunne jo gått verre – det kunne jo gått ut over meg!», er sannsynligvis reaksjonen fra deres side.

Toppsjefer beklager at ting «går under radaren», idrettsstyrer «visste ikke» og byråd skylder på forrige byråd. De har sviktet. Det er deres forbannete jobb å vite og å etablere tilstrekkelig internkontroll. De kan da gjøre som Therese Johaugs lege: Trekke seg – og oppnå fagnad.  Eller de skrubbe til de blir «båret ut» ­– og oppnå forakt.

Når politikere gjør det siste, skaper de politikerforakt. For seg selv, sitt parti og politikeryrket. Enda verre er det når de argumenterer at den «forfølgelse» de selv er utsatt for, går ut over rekrutteringen – som om det skulle være noe tap å unngå flere politikere av samme typen. Vi fortjener ikke engang de vi har.

Men – når det gjelder «å ta ansvar» – fornemmes slepende føtter og bortforklaringer. «Jeg har formelt ansvaret,» sier toppsjefen – og mener at det har noen andre. Dessuten skal han selv «rydde opp», fortrinnsvis ved å sparke disse «andre». Begrepet ansvar betyr at noen har skylden, men også at noen skal stå til regnskap.

Det siste har disse lederne ikke lært – og blir sittende som intet har hendt. Styrene foretar seg heller ikke stort. Det skyldes kanskje at man vil unngå lyden av singlende glass? Noen kunne jo spørre hvor styret var da ting skjedde.

Når vi ser hvordan dette sirkuset utvikler seg, må man spørre seg: Hvor tar de det fra?

Delta i debatten

Kommentarfeltet er stengt til 23. juli. Velkommen tilbake da!