Kommunene kaster ikke tiden bort på tull

Barnehagelovens paragraf 14a sier at private barnehager har ikke lov til å bruke offentlige tilskudd til annet enn barnehagedrift. De kan ikke betale overpris på tjenester fra eierne. De kan ikke ha lavere lønninger enn kommunen. Det er kommunen som skal håndheve disse reglene.

En rapport til Udir fra Agenda Kaupang og Framsikt i høst slår fast at reglene om økonomikontroll i private barnehager blir lite brukt. Bare én av 100 private barnehager har hatt tilsyn etter reglene i barnehagelovens paragraf 14a siden reglene ble innført i 2013. Tilskudd er betalt tilbake i et par saker.

Resultatet kan synes merkelig, når man tenker på at 3.200 private barnehager fikk 19 milliarder kroner i tilskudd fra 300 kommuner i 2016. Det er enorme summer. Kommunene har åpenbart et stort kontrollansvar. Er kommunene slappe? Noen av presseoppslagene om rapporten kunne tolkes i den retningen.  

Dette en unødvendig negativ tolkning av funnene i rapporten. Rapporten konkluderer med at kontrollen har vært liten, men at dette har en god grunn. Reglene i barnehageloven om økonomikontroll er uklare. Dette er hovedårsaken til den lave kontrollaktiviteten. De intervjuete kommuner sier dette tydelig. Kommunene kaster ikke tiden bort på tull.

For det første er reglene uklare. Loven definerer ikke hva som er «urimelig pris» på kjøp av tjenester fra barnehageeier. Det er vanskelig for kommunene å vurdere hva som er markedspris for akkurat de tjenester som kjøpes. Hva er timeprisen i markedet for HR-støtte, og hvor mange timer er det rimelig å regne i en barnehage med fire avdelinger?

Det er videre uklart hva det betyr at lønningene i den private barnehagen er «vesentlig lavere» enn i tilsvarende kommunale barnehager. Er det samlet lønn, eller er det regulativlønn? Skal pensjonsutgifter regnes med? Er ansiennitetsforskjeller relevant?

Hvis kriteriene for lovbrudd er uklare, er det risikabelt å bruke store ressurser på å kreve tilbake tilskudd.

For det andre er resultatene nedslående der man har forsøkt å kontrollere. Klagebehandlingen hos fylkesmennene har bekreftet at loven er uklar, og at kravene til saksbehandlingen er store. Kommunene har bare fått medhold i en klage. Ikke engang Oslo kommune fikk det til i 2017, til tross for at kommunen har hatt en felles saksbehandling for alle bydelene i dette tilfellet. Er det rart at mindre kommuner ikke tar sjansen?

For det tredje er det vanskelig å forstå motivet for reglene. Hvorfor skal private barnehager nektes å betale overpris på fremmedtjenester når det ikke er begrensninger på retten til overskudd eller utbytte? Hvorfor skal lønnsregnskapet reguleres når det ikke er en bemanningsnorm i bransjen?

Jeg mener det er staten som er synderen i denne saken. Uklare og lite relevante regler er vanskelig å bruke og bør unngås. Jeg tror hele paragraf 14a med fordel kan tas bort, spesielt nå når det kommer en bemanningsnorm.

Det sørgelige i denne saken er ikke at kommunene unnlater å kontrollere private barnehager, men at de tvinges til å bruke kreftene feil sted. Det er mange ting som bør kontrolleres når det gjelder de 19 milliardene i tilskudd til private barnehager, men ikke disse tre tingene. Det er for eksempel viktig å kontrollere at barnehagene ikke får tilskudd for flere barn enn de som går i barnehagen. Her er det antakelig mye penger å hente på bedre kontroll.