Utvalg kommer og går – fylkeskommunen forgår?

Vi holder oss med mange ekspertutvalg for tida. Når utfordringer dukker opp, ber vi gjerne et knippe eksperter om svar. Med kunnskap skal folk og land styres.

Sist ut er rapporten fra ekspertutvalget for regionreformen, med forslag til oppgaver som kan desentraliseres fra staten til fylkeskommunene. Men landet styres ikke av eksperter, men av politikere. Og nasjonale politikere har mange tiårs erfaring med ikke å lytte til eksperter på temaet fylkeskommune. Hvorfor skulle de gjøre det nå?

Dette er rapporten å lese for alle som er engasjert i samspillet mellom kommune, fylkeskommune, fylkesmann, regional stat og nasjonal stat. Et knippe sentrale personer fra byråkrati og forsking med professor Terje P. Hagen i spissen har systematisk arbeidet seg gjennom temaet.

De har klokt hevet seg over det politiske spillet mellom politiske partier, regjering og storting. Det kan de gjøre fordi selv de to partiene som har villet kvitte seg med fylkeskommunen, Høyre og Frp, nå melder sammen med Venstre og KrF at de vil ha sterkere regionale folkevalgte enheter som kan ta større ansvar for samfunnsutviklingen og påta seg oppgaver som i dag er lagt til Fylkesmannen og sentral stat.

De andre partiene på Stortinget hevder at de vil alt dette i enda sterkere grad.

Ekspertene forteller hvordan vi kan styrke kvaliteten, effektiviteten og demokratiet for en rekke tjeneste-, forvaltnings- og utviklingsoppgaver.

Her blir det debatt. Vi kommer til å høre mange faglige motstemmer fra sektorer som miljøvern, sykehus, vei og samferdsel med mange flere. Vi kommer nok også til å høre fra offentlige tjenestemenn og kvinner, inkludert fylkesmenn, som nå blir fratatt makt og myndighet. Dette er ikke minst politikk der både partier og nasjonale, regionale og lokale politikere vil være uenige.

Vi har fått en utvalgsrapport som grundig argumenterer for fylkeskommunen, men i mindre grad reflekterer over hvordan de som mister oppgaver og makt, skal spille de nye rollene sine.

Hva er det som tilsier at staten skal klare å styre fast, myndig, helhetlig og langsiktig når den i dag er preget av å være fragmentert, detaljkontrollerende og mangler langtidsplaner?

Hvordan skal Fylkesmannen klare å trekke seg tilbake fra å være planlegger, samordner og veileder til bare å bedrive tilsyn og kontroll?

Hva er det som tilsier at kommuner og stat forpliktende skal delta i regionale planleggingsprosesser når det er fylkestinget som sitter med det avgjørende ordet? Kan vi ha tillit til at staten nå vil rydde opp i det regionale inndelingskaoset?

Til sist: Er de nye regionene klare til å støtte opp under et fylkesting med økt demokratisk makt? Det blir ikke et levende regionalt demokrati om ikke de politiske partiene, organisasjonene og mediene bidrar med sitt.

Fylkeskommunale administrasjoner og fylkespolitikere kan med dette få et betydelig større ansvar, midt i sine sammenslåingsprosesser. Måtte de derfor få noen raske avklaringer.

Det samme gjelder fylkesmennene. Nå er også de i gang med sammenslåing og videreutvikling, mens utvalget tilrår kraftig krymping.

Samtidig har Karin Andersen (SV), leder for Stortingets kommunal- og forvaltningskomité, selvfølgelig rett når hun sier at seks ukers høringsfrist er for kort.

Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland (H) sa ved rapportlanseringen egentlig det samme. Hun understreket samtidig regjeringens ønske om å vedta noe allerede i vår i kommuneproposisjonen, og at en allerede er sent ut når en vil gjennomføre den store reformen fra 1.1. 2020.

For min egen del synes jeg at det er noe fascinerende rotete ved først å bestemme strukturen på de nye fylkene, deretter utrede og drøfte oppgavefordelinga, og dernest utrede og drøfte statens regionale strukturer. Samtidig; alt dette er debatter vi har hatt i årevis.

Ved rapportlanseringa sa statsråden at «mye vil bli veldig vanskelig», og at hun gikk til arbeidet med «skrekkblandet fryd».

Det er hun nok ikke alene om. Jeg gleder meg.