Fryktkulturen sprer seg

I forlengelsen av metoo-kampanjen har nasjonen opplevd flere tilfeller av varslinger om seksuell trakassering. Kjente og ikke så kjente politikere har fått sine pass påskrevet når den ene etter den andre har stått fram og varslet om upassende tekstmeldinger, tungekyss og befølinger både utenpå og innenfor skjorta.

Handlingene er unisont blitt fordømt i partiene, tilliten til overgriperne er borte, og de har måttet fratre sine verv.

Varslerne, eller ofrene, har endelig fått slå tilbake – i rettferdighetens navn. De har nærmest fått en offentlig heltestatus etter å ha gravd fram sine overgrepshistorier – noen fra mange år tilbake.

Det har vært rørende å oppleve en slik kollektiv fordømmelse av urett og en grenseløs omsorg for de enkeltindividene som er blitt krenket av politikere med makt. De har i sannhet tatt varslerne på det aller største alvor.

Dobbeltmoralen slår inn når de samme politikerne lukker ører og øyne for det maktmisbruket og de krenkelsene som daglig skjer i offentlig sektor – på lys dag og uten promille i blodet. Det florerer av overgrepshistorier fra offentlige arbeidsplasser – og noen av dem er så grove at de knapt tåler dagslys.

Det handler ikke om seksuelle krenkelser. Det handler om overkjøring av faglighet av styringskåte politikere og ledere, som blindt lar seg forføre av New Public Management og målstyringstyranniet, resultatjaget, rapporteringa og tallknusinga som følger med.

Det handler om ledelsesapparater som trenes i å parere motstand – som ikke åpner for legitime, kritiske innspill, som knebler sine ansatte, har strenge, uetiske lojalitetskrav og skjulte agendaer og som derigjennom sprer en usunn fryktkultur. En kultur som har spredd seg som ild i tørt gress, langt utenfor både Oslo-skolen og UNN Tromsø.

Det handler om korrupsjon og andre lovbrudd. Det handler om ansatte som står i kryssilden mellom etikk og lojalitet til arbeidsgiver, ansatte som teller dager til AFP, som febrilsk skummer stillingsannonser, som går på jobb «på kjøtt og blod» – for halv maskin, eller som blir sykmeldte.

For man kan fort bli syk av ikke å bli hørt, av å bli ignorert og av å presses til å handle på tvers av det man går etisk og faglig god for. Det har lite med respekt og verdighet å gjøre.

Å tråkke på engasjement, intellekt og faglighet er ikke bare alvorlig for den enkelte, men for hele samfunnet. Samfunnet krenkes kollektivt dersom viktig og nødvendig samfunnsengasjement kveles og debatten om den gode skole og det beste samfunnet forbeholdes mennesker med makt.

Når lærere, sykepleiere, leger og andre offentlig ansatte ikke tør varsle om den urett og de avvik som foregår, i frykt for sanksjoner fra arbeidsgiver, er det ille. Historien har vist oss hvor farlig det kan være å gå i takt og følge ordre. Samfunnskostnadene kan fort bli store. I sin ytterste konsekvens handler det om liv og død. Det er alvorlig.

For ikke så mange år siden flirte vi godt av saken om Clinton og Lewinsky. For et tullete land, tenkte vi. Kan de ikke heller ha fokus på de virkelig viktige ting i verden? Nå er vi her. Med en to år gammel fitte-melding sendt i fyllevilla, sex i kornåker og tungekyss helt nedi halsen. På framskutt plass i mediene.

Det er på tide å peile lyskasteren inn mot offentlig sektor og grave fram noen overgrepshistorier herfra. Kanskje om ledere som knebler ansatte eller bidrar til så stor avmakt at ansatte ikke lengre orker å engasjere seg, bør bes om å fratre sine stillinger?

Dersom det gis større rom for kritisk tenkning, og folk gjenvinner ork og mot til å delta i debatten om det gode samfunn med mennesket i sentrum, da unngår vi kanskje en norsk Trump. Men da må evne til kritisk tenkning og varsling av maktmisbruk etterspørres og applauderes og ikke trampes på.

Ansvarlige politikere må nå kjenne si besøkelsestid – i demokratiets, ytringsfrihetens og menneskeverdets navn.