Offentlig forvaltning trenger en revolusjon

Internasjonale sammenlikninger viser at vi i Norge bruker store ressurser i offentlig sektor, med middels gode resultater.  Offentlige utgifter utgjør i Norge ca. 300.000 kroner per innbygger, som er 50 prosent høyere enn tilsvarende tall i Sverige.

Norge er ikke 50 prosent mer tungdrevet enn Sverige, så vi må gjøre feil ting og gjøre tingene feil.

Nå må vi ta dette på alvor, fordi offentlige utgifter i Norge er økt med mer enn 80 prosent på ti år. Og det kan ikke fortsette.

En sammenlikning: Med normale mål bør norske offentlige utgifter kunne reduseres med 15 prosent over noe tid, uten at tilbudene svekkes. En sammenlikning med beste praksis i de enkelte etater viser at dette er mulig. Det utgjør ca. 225 milliarder kroner.

Arbeiderpartiets lovete skatteøkning på 15 milliarder blekner i denne sammenheng. Hvorfor går ikke politikerne løs på å skape en mer effektiv offentlig sektor når vi faktisk vet hvor mye det er å hente?

I Norge har vi en høyere andel av sysselsettingen i offentlig sektor enn de fleste andre – ca. 1/3 av alle sysselsatte i Norge jobber i offentlig sektor. Og ressursene brukes lite effektiv i forhold til andre, når det gjelder alle de store sektorene: Utdanning, sykehusene, universiteter og høgskoler, politiet og kommunesektoren.

Til tross for alle politiske festtaler, øker byråkratiseringen. Omfattende politisk og administrativ delegering og målstyring (ref. New Public Management) har skapt et kontrollbehov og rapporteringskrav som skaper evalueringsbyråkratiet, som igjen skaper behov for nye kontrollorganer og oppsplitting av velfungerende institusjoner, som igjen krever økte ressurser. Jernbanesektoren er et ferskt og typisk eksempel.

Så hvorfor er dette skjedd?

Politisk skjønn er overlatt til ytre etater og fristilte virksomheter som ikke står til politisk ansvar. I tillegg kommer rettsliggjøringen av alle sektorer, som har vært flott for jurister, men som har ført til en ansvarspulverisering

Reformene har vært sektorvise og ukoordinert.

Det brukes feil insentiver: Stykkpris gir prioritering av lønnsomme pasienter i sykehusene, og mengde i høyere utdanning.

Det er oppstått feil konkurranse, som har ført til privat fløteskumming innen sektorer som er uegnet for privatisering, og medført svekking av offentlige institusjoner.

I tillegg kommer at økt privat inntekt hos folk øker etterspørselen etter offentlige tjenester, samtidig som offentlig pengerikelighet – les oljeinntektene – er blitt en sovepute – en har ikke vært nødt til å sanere virksomhet som ikke lenger er liv laga, eller å gjøre ting annerledes enn en har gjort gjennom alle år.

En verdenskjent sosiolog, Mancur Olsson, skrev for flere tiår siden om «The Rise and Decline of Nations» – «det oppstår en nasjonal åreforkalkning; «nasjonens politiske og økonomiske blodårer blir så fulle av spesialinteresser at samfunnets livgivende sirkulasjon av ideer og talenter ødelegges». Er det noen som kjenner seg igjen?

Konsekvensene er at:

• offentlig sektor blir en belastning for landets samlete konkurranseevne.

• kortsiktige utdelinger fortrenger langsiktige investeringer (ref. skattelettelser til de rikeste).

• byråkratiseringen fordyrer og gir mange dumme beslutninger, for sent.

• folks tillit reduseres; forvaltningen må vise sin berettigelse.

Er det mulig å endre dette? Absolutt.

Men forvaltningen er stor, variert og komplisert. Og ansatte vil beskytte status quo; endringsprosesser er interessekamp. Derfor er det nødvendig med kraftfulle politiske grep, og ikke å la fagekspertene drive fornyelsen. Det burde jo være mulig å bli politisk enige om en visjon der Norge har den mest effektive forvaltningen i Europa i 2025?

Jeg ville satt opp sju angrepsområder:

• Rekruttering til politikken og administrasjonen – vi må få inn som politikere folk som har erfaring fra normalt arbeidsliv, og vi må få større utskifting av byråkrater slik at ikke så mange ender med å bli sparket opp på sitt inkompetansenivå.

• Prioritering og sanering: Færre mål – hva skal det offentlige gjøre og gjøre godt – fokusere på de viktige samfunnsområdene som berører oss alle. Deretter drive en kreativ ødeleggelse, blant annet ved å legge ned en rekke direktorater.

• Opprydding i sektorisering og regionnivå (38 statlige etater har 36 ulike inndelinger), samt en videreføring av kommunereformen. Og avklare et hovedspørsmål: trenger vi virkelig tre styringsnivåer?

• Sterkere styring av utdanningssystemet – stimulere til utdanning av folk det vil være behov for i framtida – en slik styring må følges opp både av bevisst oppgradering for eksempel av omsorgsyrker.

• Digitalisering – samordning og fellesløsninger med fokus på brukeren.

• Skape sammenheng mellom virkemidler og utførelsesproduktiviteten – sanere lov og forskriftsverk – endre kultur – stimulere offentlig ansatte til å finne løsninger ved å bruke sunt vett og overføre myndighet til frontleddet som møter menneskene.

• Dramatisk bedre ledelse, som bygger på å motivere medarbeidere, både til å levere på tid og kvalitet, og til å tenke nytt.