– Prøv kjøkkenarbeid sittende i en stor og klumpete rullestol framfor en ditto som du kan stå i, skriver Kjell Magne Enget. Foto: Privat
– Prøv kjøkkenarbeid sittende i en stor og klumpete rullestol framfor en ditto som du kan stå i, skriver Kjell Magne Enget. Foto: Privat
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Bare solnedgangen i vente?

Jeg «bor» i rullestol 13–14 timer i døgnet, men hjelpemiddelsentralen mener jeg ikke har behov for en stol med ståfunksjon.

Ståfunksjon? Slikt har jeg slett ikke behov for, mener Nav Hjelpemiddel-sentral Oppland.

Der «verdens beste» helsevesen forsøker å gjøre oss friskere, underminerer Nav mulighetene for rehabilitering og bedre helse.

Verdens beste helsevesen er nok en sannhet med mange forbehold. Bare innenfor én pasientgruppe, multippel sklerose (MS), har flere hundre nordmenn reist utenlands, for egen regning, for å kjøpe seg behandling som ennå ikke er godkjent her hjemme.

Selv har jeg en annen diagnose, men har brukt et sekssifret beløp på behandling i utlandet.

Hva skjer når vi kommer ut av sykehus og rehabiliteringsinstitusjoner? Jo, da skal vi få livet til å fungere best mulig, med de lyter sykdom og skader har påført oss – permanent eller for en avgrenset periode. Til dét må vi ofte ty til Nav for å få hjelpemidler til hverdagen.

Dessuten er kommunen der vi bor, en sentral aktør i å påse at de ulike aktørene leverer de tjenestene vi har behov for og koordineringen av disse basert på en «helhetlig tenkning» (samhandlingsreformen). Det er her det svikter.

Jeg sitter i en elektrisk rullestol. Jeg «bor» i denne stolen i 13–14 av døgnets timer, med de negative konsekvenser dette har for skjelett, muskulatur, hjerte, lunger, mage/tarm og faren for sittesår. Stolen min er fire år gammel og nærmer seg pensjonsalder etter over 20.000 timers bruk.

Navs servicepersonell anbefaler bytte, likeså fysioterapeut og ergoterapeut ved rehabiliteringsinstitusjonen. Kommunens ergoterapeut søker Nav Hjelpemiddelsentral om ny stol, denne gang med ståfunksjon. Det er her det går helt i ball for Nav.

Ståfunksjon? Slikt har jeg slett ikke behov for, mener Nav Hjelpemiddelsentral Oppland.

Vi som har vokst opp med betydningen av «fysisk fostring», må tenke nytt: Passivisering er regelen fordi «hjelpemidler der hovedformålet med bruken er å helbrede eller opprettholde en funksjon eller helsetilstand» ikke dekkes «for voksne over 26 år».

Etter 26 er livet på hell, tenker Nav, og nevner ikke den praktiske nytten av å kunne stå: Åpne, ta ut og sette inn i kjøleskapet, nå skuffer, skap og matskap, betjene komfyr og mikrobølgeovn (jeg har mistet 25 prosent av kroppsvekten siden jeg ble syk) og noe så prosaisk som å kunne late vannet stående i stedet for sittende og i en pose festet til leggen.

Prøv kjøkkenarbeid sittende i en stor og klumpete rullestol framfor en ditto som du kan stå i.

Nav mener altså at jeg heller må sulte, så lenge ståfunksjonen også kan ha positive virkninger på skjelett, muskulatur, hjerte, lunger, mage/tarm og skåne meg for flere sittesår.

Jeg bor alene, har hjemmesykepleie morgen og kveld og personlig assistent tre dager i uken. Fire dager i uken får jeg altså bare hjelp med frokost, ingen andre måltider. Med muskelatrofi i armene og stadig mer ubrukelige hender, må jeg sitte og sulte fire dager i uken. Hadde Nav tillatt meg å stå, hadde jeg greid meg.

Jeg har siden jeg ble syk hatt mellom 500 og 600 liggedøgn på seks forskjellige behandlings-/rehabiliteringsinstitusjoner, til en konservativt anslått kostnad på 2–3 millioner kroner. Men for Nav betyr denne kostnaden og innsatsen ingenting; jeg behøver ikke å stå, jeg kan bli sittende i den gamle stolen – som Nav ikke lenger har avtale på, formodentlig etter en funksjons-/kvalitetsvurdering.

Jeg har for lengst passert 26 og har bare solnedgangen i vente.

«Helhetlig tenkning» og «samhandling»? NOT!