Fylkesmannen kan være borgernes siste skanse i kampen mot inkompetente kommuner, mener Bjørn Kittilsen. Illustrasjonsfoto: Geir Olsen, NTB scanpix

Ny runde sammenslåing?

Debatt. Dersom kommunen ikke klarer å ivareta borgernes tarv, er sammenslåing med en kompetent nabo en god løsning.
20.6 2018 09:42
Tvang i sammenslåing av kommuner er ikke forkastelig i enhver sammenheng.

Roen hadde senket seg over kommunelandskapet, og man trodde «bare» etterraksten gjensto. Så dukker «trollet» opp igjen: Regjeringen ønsker at enda flere kommuner skal slå seg sammen. Denne gangen er pillen sukret; her skal ikke brukes pisk – bare gulrøtter.

Stort er effektivt, synes å være tanken. Ja, mon det. Ser man på rangeringen av kommunene, er det faktisk slik at de største kommunene ikke ligger på topp. Det er ikke kvantiteten som teller – det er kvaliteten. Og her er det ikke bare administrasjonen og tjenesteytende etater det gjelder, men i høy grad politikerne. Begge sider må fungere godt.

Men dette er ikke nok – de må fungere godt i samarbeid. Det gamle idealet med maktutøvelse på den ene side og kontroll på den andre, tror jeg er den beste formen. Jeg fikk en gang Kåre Willochs tillatelse til å oversette artikkelen «Fylkesmannen er velgernes siste forsvarsskanse mot uansvarlige politikere» (eller liknende). Formålet var å bruke den i min jobb som rådgiver i kommunaldepartementet i Zimbabwe på 1990-tallet.

Maktglade politikere i noen større byer har imidlertid slått sammen den utøvende og kontrollerende makt i byråd. Resultatene av at maktbalansen er fjernet ser man i søppelskandaler og slikt, men også i et stadig voksende politisk byråkrati. Hvor mange politikere, rådgivere, utredere – for ikke å glemme kommunikasjonsdirektører – har man pådratt seg for eksempel i Oslo kommune?

Det eser ut, slik Parkinson viste i sin tese om den evig voksende pyramide. Om man har nådd Stortingets dimensjoner med 169 representanter og over 1.000 sysselsatte innen systemet, vet jeg ikke. Men her har man da dokumentert at kvantitet ikke hjelper mot tabber og feil.

Effektivitet er jo ikke bare å produsere tjenestene til minst mulig kostnad, men å gjøre dette gjennomsiktig og offentlig, slik at publikum har innsikt både i hva som skjer og i hvordan politikerne ivaretar publikums interesser.

Etter min mening er den demokratiske styring og kontroll best ivaretatt av et formannskap og kommunestyre som reelt sett representerer lokalsamfunnet. Hvilket tilsier at man skal være forsiktig med å lage for store enheter. 

«Fred er ei det beste – men at man noe vil!», sa Bjørnson. Og tvang i sammenslåing av kommuner er heller ikke forkastelig i enhver sammenheng. Kommunalminister Meland bekymrer seg i Aftenposten 15.05.18 over at småkommuner ikke klarer å levere tjenester innen helse, pleie og omsorg, barnevern etc.

Det er vel og bra, men hva med publikums rettssikkerhet? Noen kommuner – ikke bare små – har problemer med å skaffe kompetente medarbeidere. Stadige endringer og reformer fra statens side krever store ressurser fra rådmann og toppledelse, som må dekke merarbeidet gjennom lengre arbeidsdager. Det sier noe om situasjonen når en rådmann stort sett bare kan nås om kvelden etter kl. 21 mens han er på vei hjem fra møte. (Og dette gjaldt heller ikke en av de minste kommunene!)

Jeg vet om en kommune som har hatt problemer innen regulerings/byggetjenesten i mange år. Historien har jeg fått godt dokumentert: Det tok et halvt år å få svar på et spørsmål om lovligheten av eksisterende bygg.

«Ingen feil», sa man, mens kartene viste at dette ikke kunne stemme. Ny runde med klage på saksbehandlingen. Dette føyer seg inn i mønsteret: Omregulering av eiendommer uten at eierne er informert om slike planer, flere år med purringer på svar på henvendelser som til slutt ble løst ved klage til Fylkesmannen. Ikke at kommunen reagerte på Fylkesmannens første eller andre pålegg om å svare – først etter tredje pålegg svarte kommunen.

Denne tomteeierens «kamp» mot kommunen har vart i mange år, og man må spørre seg om hvor mange andre som har vært i denne situasjonen, men gitt opp.

Og her er poenget: Fylkesmannen kan være borgernes siste skanse i kampen mot inkompetente kommuner. Når Fylkesmannen over flere år mottar berettigete klager på en kommune, og tilstanden ikke ser ut til å bedre seg, bør Fylkesmannen foreslå for departementet at vedkommende kommune bør slås sammen med en nabokommune – av hensyn til borgernes rettssikkerhet.

Tross alt, kommunen er ikke til for sin egen skyld, men for å ivareta borgernes tarv. Klarer den ikke det, er sammenslåing med en kompetent nabo en god løsning. Selv om de ansvarlige for underprestasjonene er imot!

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.