Det er en prekær mangel på sykepleiere i mange kommuner, og skal vi bedre situasjonen, må kommunene ta ansvar, skriver Eli Gunhild By. Illustrasjonsfoto: Magnus K. Bjørke
Det er en prekær mangel på sykepleiere i mange kommuner, og skal vi bedre situasjonen, må kommunene ta ansvar, skriver Eli Gunhild By. Illustrasjonsfoto: Magnus K. Bjørke
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Nyutdannete sykepleiere vil ikke jobbe i kommunene

Den dagen sykepleierne skal velge sin første jobb, er det for sent å rette opp et dårlig inntrykk fra praksisstudiene i kommunehelsetjenesten.

Det minste man kan forvente er at kommunene tilbyr praksisstudier som gir god erfaring og bygger kompetanse.

Norge mangler nesten 6.000 sykepleiere, og om under 20 år vil vi mangle over 30.000 – hvis vi ikke gjør noe nå.

Kommunehelsetjenestens oppgaver vil de neste 20 årene bli langt mer omfattende. Det vil kreve høy kompetanse av alt helsepersonell. Kommunene er nødt til å strekke seg for å bli en attraktiv arbeidsplass for sykepleierne.

Det minste man kan forvente er at kommunene tilbyr praksisstudier som gir god erfaring og bygger kompetanse. Det bidrar til at studentene vurderer kommunen som aktuell arbeidsplass den dagen de er ferdigutdannet. Dessverre er det ikke slik. Jeg skal forklare hvorfor – og ikke minst hva som må gjøres.

50 prosent av sykepleierutdanningen skal være praksisstudier, og studentene har praksis i både kommune- og spesialisthelsetjenesten gjennom utdanningen. Kvaliteten på praksis bør være den samme, enten man er her eller der.

Lovverket er imidlertid ikke like tydelig for kommunehelsetjenestens del. Mens sykehusene i henhold til spesialisthelsetjenestelovens § 3–8 «særlig skal ivareta» utdanning av helsepersonell, er kommunenes ansvar avgrenset til å «medvirke til undervisning og praktisk opplæring …» (helse- og omsorgstjenesteloven § 8-1).

Forventningene til hva som ligger i å «medvirke» er på ingen måte klarlagt. Denne uklarheten har da også mange kommuner benyttet seg av – til å ignorere krav til kvalitet i sykepleierutdanningen.

En undersøkelse Norsk Sykepleierforbund nylig har gjennomført, gir grunn til bekymring for nye sykepleieres praksiskompetanse innenfor sentrale områder som geriatri og hjemmesykepleie.

Undersøkelsen kartlegger sykepleiernes kompetanse innen veiledning og hvilke rammebetingelser de har for å veilede. Resultatene viser at veilederne har liten formell kompetanse og liten tid til å veilede. Bare 25 prosent har muligheten til å legge inn veiledning som en del av sin planlagte arbeidsdag. Og bare 15 prosent har planlagt med mer enn én time per uke til veiledning.

Under 50 prosent har noen form for formell kompetanse innen veiledning. Faktisk vet veilederne knapt hva studentene skal lære. 25 prosent av veilederne har i bare noen eller liten grad mulighet til å sette seg inn i studentenes læringsmål.

Veiledningsarbeidet er dessuten lite verdsatt av kommunene. Bare 4 prosent opplever at veiledningsarbeidet deres har blitt lagt til grunn i lokale lønnsforhandlinger.

Det gis altså ingen økonomiske insentiver for å være veileder, det gis og forventes ingen spesiell kompetanse, og det forventes tydeligvis at man foretar veiledningen på toppen av en full arbeidsdag.

På kort sikt er det studenten som taper på mangelfull veiledning i praksis, men på lang sikt er det kommunene som taper. Bare 20 prosent av nyutdannete sykepleiere ønsker å jobbe i kommunen, mens 70 prosent vil jobbe i spesialisthelsetjenesten, viser NSF Students avgangsundersøkelse.

Det er naturlig at studentene søker seg dit hvor de har gode praksiserfaringer fra. I tillegg har de ofte flere og lengre praksisperioder i sykehus, og vanligvis senere i utdanningen. Sykehusene har dessuten en tydeligere tradisjon og kultur for god praksisoppfølging.

Det er en prekær mangel på sykepleiere i mange kommuner, og skal vi bedre situasjonen, må kommunene ta ansvar. Sammen med andre tiltak som økt lønn og bedre arbeidsforhold er det viktig å anerkjenne sammenhengen mellom kvalitet på praksis og rekruttering til kommunale helse- og omsorgstjenester.

Sett av ressurser til å gi studentene den utdanningen de har krav på, og sørg for at det blir attraktivt å være veileder!