Krav til nyansatte leger og til legevaktleger er eksempler på oppblomstringen av komptansekrav de siste årene, skriver Kjell Harvold. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Rammestyring på vikende front?

Debatt. Statens nye styringsverktøy peker ikke mot mer rammestyring, men mot mer detaljstyring.
13.6 2018 08:16
Når må rammestyrings-prinsippet vike for statens legitime behov for en sterkere detaljstyring?

Alle offisielle dokumenter om forholdet mellom stat og kommune drypper over av betydningen av rammestyringsprinsippet. Skal nye lover og bestemmelser på plass, er det en selvfølge at dette må vurderes opp mot eventuelle effekter for det lokale selvstyret.

Og det er «viktig at det blir større medvit og fokus på kva effekter val av styringsmiddel har, både for den sektorvise og samla måloppnåinga og for det lokale sjølvstyret», som det heter i stortingsmeldingen «Stat og kommune – styring og samspel».      

Det ramses gjerne opp en rekke argument for rammestyring, som det lokale demokratiets egenverdi, kommunen som effektiv lokal velferdsprodusent og kommunen som arena for å utvikle gode og trygge lokalsamfunn for innbyggerne.

Samtidig sitter det en ape på ryggen til enhver melding som varsler rammestyring fra staten. Den er gjerne knyttet opp mot at staten har et legitimt behov for å styre på en måte som avgrenser handlefriheten til kommunene, gjerne knyttet opp mot nasjonale mål om likhet for loven, liv og helse, makroøkonomisk styring og effektiv samordning av offentlige ressurser.   

Kjernespørsmålet blir selvsagt: Når må rammestyringsprinsippet vike for statens legitime behov for en sterkere detaljstyring?

Her finnes det dessverre ennå ingen fasit. Det kan imidlertid virke som om staten nå i sterkere grad enn tidligere finner argumenter for å fravike rammestyringen.

Staten har en betydelig verktøykasse som kan benyttes hvis den ønsker en sterkere detaljstyring av kommunene. Tradisjonelt har disse verktøyene ofte vært knyttet til bruk av lover/regelverk og økonomiske virkemidler – det sistnevnte gjerne i form av øremerkede tilskudd til kommunene.

Studier har vist at i hvert fall på en del områder ble mer rammestyring i årene fram til 2015. Difi fant for eksempel i 2015 at bruk av rammelover og begrenset bruk av øremerkede tilskudd pekte i retning av mindre detaljert styring.

Det syntes også å være en tendens til økt samhandling og dialog mellom stat og kommune i årene fram mot 2015.

Utviklingen har likevel ikke vært entydig. Parallelt har tendenser til mer detaljert styring gjennom prosedyre, normer og kompetansekrav gjennom lov og forskrifter vokst fram. Bruk av bemanningsnormer og kompetansekrav har fått en sterk oppblomstring bare de siste årene.

For å nevne noe, er det fra 2017 introdusert krav om spesialisering i allmennmedisin for nytilsatte leger og nye kompetansekrav til legevaktleger. Fra 2014 er det innført nye kompetansekrav for å undervise i enkelte fag på skolen. Det er lansert en pedagognorm og en bemanningsnorm for barnehager og en bemanningsnorm for lærertetthet.

Under rammestyringsregimet er det altså de siste årene satt opp en rekke snubletråder for kommunene. Intervjuer med rådmenn/økonomisjefer våren 2018 tyder på kommunene sliter med å balansere de nye kravene til bemanningsnormer og kompetansekrav mot resten av kommunens virksomhet.

Problemene er knyttet både til at de nye tiltakene ikke er fullfinansiert, til å finne kvalifisert personell og til at helheten i kommunen blir skadelidende. Gjennom slike nye normer og krav blir de lokale mulighetene til effektivisering, omstilling og innovasjon vanskeliggjort.

Prinsippet om rammestyring av kommunene står fortsatt fast, men etter en periode der for eksempel bruken av øremerkete tilskudd har vist en nedgang, synes staten nå å ha funnet nye styringsverktøy i relasjon til kommunene: Bemanningsnormer og kompetansekrav i utvalgte sektorer.

Disse styringsverktøyene peker ikke mot mer rammestyring, men mot mer detaljstyring, slik vi ser det på fagområder som legetjeneste, barnehager og i skolesektoren.

Dermed rettes det lokale fokuset – helt naturlig – mot å oppfylle detaljerte krav, uten nødvendigvis å rette oppmerksomhet mot tjenestens kvalitet eller kommunal tjenesteyting som helhet.

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!