I pleie- og omsorgstjenesten ropes det om sykepleiermangel der vernepleiere eller andre som er autorisert helsepersonell med medisinsk faglig kompetanse, kan være like aktuelle, skriver Kari Høium. Illustrasjonsfoto: Dag Jenssen, Samfoto/NTB scanpix

Er sykepleiermangelen i kommunene reell?

Debatt. En mer bærekraftig ansettelsespolitikk kan eliminere begrepet sykepleiermangel i kommunene.
2.8 2018 10:11
Kommunale utlysningstekster framstår ofte som et langt gjesp.

I København bygger man flytende øyer til folket for å tilby gode opplevelser og bedre byutvikling. Det er interessant når man vet at gode opplevelser bidrar til trivsel og god helse. Dette er eksempel på nyskaping som kommunene kan trenge mer av i sin ansettelsespolitikk innenfor helse- og sosialtjenestene.

Kommunale utlysningstekster framstår ofte som et langt gjesp. Man kan lure på hva de trenger, og hvilke konkrete oppgaver som forventes løst.

Har de en foreldet mal der de putter inn de profesjonsutdanningene som tradisjonelt antas å passe best inn? Det kan bidra til å ekskludere gode og aktuelle søkere og undergrave muligheten til å få de best egnede til jobben. I tillegg undergraves gjerne kommunens renommé som et interessant og utviklende sted å jobbe.

Bachelorutdanningene i helse- og sosialfagene har i dag mange overlappende fagområder og felles læringsutbytte ut ifra en ny forskrift om felles rammeplan. I tillegg går mange videre og bygger på med etter- og videreutdanninger og mastergrader innenfor ulike felter og interesseområder. Dette kompliserer det tradisjonelle profesjonsbildet, samtidig som jobbpotensialet og mulighetene for den enkelte økes.

I pleie- og omsorgstjenesten ropes det om sykepleiermangel der vernepleiere eller andre som er autorisert helsepersonell med medisinsk faglig kompetanse, kan være like aktuelle.

Innenfor psykisk helse ropes det om sykepleiermangel der både vernepleiere, sosionomer, barnevernspedagoger, ergoterapeuter og gjerne fysioterapeuter kan være aktuelle kandidater.

I skolene ropes det om helsesøstre der andre helseprofesjoner med relevant tilleggsutdanning i for eksempel familieveiledning, risikoutsatte barn og ungdom, kan fylle aktuelle funksjoner.

En mer offensiv og nytenkende ansettelsespolitikk der kommunens plikt til opplæring og veiledning får en mer sentral plass, kan øke fleksibilitet og gi en mer interessant og bærekraftig personellsituasjon i kommunene. Det kan utfordre utdanningsinstitusjonene og bidra positivt til helse- og sosialfagutdanningenes faglige profil.

Helse- og sosialfagutdanningene er som øyer i profesjonslandskapet. De skal bidra til gode opplevelser, trivsel, være nytenkende og være helsefremmende. For å få til det, må kommunene være nyskapende og bygge flere og bedre «broer og tunneler» i samarbeid med profesjonsforbundene for å få en mer aktiv «infrastruktur».

Man må unngå tilfeldig øyhopping ved å tydeliggjøre hvor man skal, eller som i dette tilfellet; tydeliggjøre i enhver utlysning hvilke konkrete oppgaver som skal løses.

Vi trenger profesjonsmangfold, men først og fremst må kommunene være mer klare på hvilke oppgaver som skal løses, uten at man på forhånd har bestemt hvilken profesjon som er best egnet.

En bærekraftig ansettelsespolitikk i helse- og sosialtjenestene er helsefremmende for brukere og ansatte, og kan eliminere begrepet sykepleiermangel i kommunene.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.