Forsvinninger kan forhindres

Etter at omsorgsteknologi som GPS ble tillatt i 2013, har noen kommuner organisert tilbud om GPS til hjemmeboende eller sykehjemsbeboere med demens. Andre kommuner har små forsøksprosjekter, men de aller fleste som har demens, har ikke et slikt tilbud.

Vi kan ikke sitte passivt og la dem leve med den risikoen dette innebærer. Ukentlig er det behov for leteaksjoner rundt om i landet, og dessverre er det ikke alle som blir funnet i tide.

Hva er årsakene til at så få hittil har tatt i bruk et nyttig hjelpemiddel som GPS? Er det teknologifrykt, kostnader eller misforstått personvern?

Datatilsynet har vært helt tydelig i sin kommentar. De ønsker økt bruk av GPS, fordi det vil medføre økt trygghet for dem det gjelder; økt personvern i praksis.

Når det gjelder kostnader, er det klart at et slikt tiltak har en pris, men det bør sees opp mot samfunnets kostnader til leteaksjoner, som er betydelige. Vi kan ikke la oss stoppe av at dette er kostnader på ulike budsjetter – kommunale, statlige eller underlagt ulike departementer.

Og det kan jo ikke være slik at vi ikke verdsetter livet til en person med demens like høyt som andres? Når andre savnede personer kommer til rette, blir de ofte intervjuet om den vanskelige tiden før de ble funnet.

De som forsvinner fra sykehjemmene, blir aldri intervjuet, og kan i mange tilfeller heller ikke fortelle om det de har opplevd. Men det betyr ikke at de ikke har vært redde, sulte, tørste, kalde og triste. Selv om språket er borte, er følelsene der.

For de pårørende er det vondt og fortvilende når de vet at deres kjære er der ute et sted, men de vet ikke i hvilken tilstand, og de vet ikke om han eller hun fortsatt lever.

Hver eneste uke forsvinner noen fra norske sykehjem. Ofte kommer de raskt til rette. Men mange blir også funnet i en forkommen tilstand. Av og til blir noen funnet for sent. I stedet for en trygg og verdig avslutning på livet, har et langt liv endt i en grøftekant, uten at noen var der for å ta farvel.

SINTEF gjennomførte for noen år siden undersøkelsen «Trygge spor». De konkluderte med at GPS gir økt trygghet, livskvalitet, mestring og selvstendighet.

I forsøkskommunene var det mange gode effekter og noen utfordringer knyttet til organisering av tilbudet, slik som batteriskift og alarmsentral. Dette er utfordringer vi vil møte stadig oftere i åra som kommer, etter hvert som det digitale skiftet modnes. Vi kan altså ikke la nye og gode digitale løsninger stoppes av at rutinene i for eksempel helsesektoren må gås opp på nytt.

De som bor på sykehjem, har som regel ikke en smarttelefon på seg. Hvis de er heldige, har noen passet på at de har med seg en GPS når de går ut. Det er nettopp det vi nå må få satt bedre i system.

Det er på tide at det blir vanlig at personer med demens, som har behov for å være aktive og som har problemer med å finne veien, kan få en GPS og hjelp til å ta den i bruk.

Videre må det lages rutiner og systemer slik at noen kan følge med på GPS-en og at den blir ladet. Det må gis opplæring, både til de som trenger å ha en GPS på seg og de som skal hjelpe dem.

Helst bør teknologien introduseres tidlig i et sykdomsforløp, slik at det blir lettere å bruke den når sykdommen forverrer seg. Setter vi dette i system, kan mange bli spart for vonde opplevelser eller en vond og uverdig slutt på livet, og pårørende kan bli spart for mange bekymringer.