Vi må akseptere høyere gebyrer for godt drikkevann og gode avløpsløsninger, skriver Morten Finborud. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Lave gebyrer gir baksmell

Debatt. Vann- og avløpsgebyrene har vært for lave lenge, men nå kommer baksmellen. En dobling kan være nødvendig for å sikre godt vann i krana og gode sanitærløsninger.
3.9 2018 08:37
Det er behov for store, nye investeringer som det ikke er satt av penger til gjennom gebyrene vi betaler i dag.

Det er to viktige prinsipper for økonomistyring i kommunene som er relevante for gebyrutviklingen innen vann og avløp.

Det første er generasjonsprinsippet, som betyr at de som har nytte av tjenesten skal betale hva den faktisk koster. Regningen skal ikke overlates til neste generasjon. Forrige generasjon investerte stort i infrastruktur for vann og avløp som fortsatt fungerer.

Nå er det behov for store, nye investeringer som det ikke er satt av penger til gjennom gebyrene vi betaler i dag. Det er en konsekvens av prinsippet om at tjenesten skal leveres til selvkost. Regelverket er utformet slik at dagens brukere av tjenesten slett ikke betaler hva det koster. Praktiseringen resulterer i en betydelig rabatt.

I bransjeorganisasjonen Norsk Vanns veileder for praktisering av selvkost er det lagt til grunn avskrivningstider på fra fem til 50 år, avhengig av hva det investeres i. For tomter er det 50 år, ledninger 40 år, pumpestasjoner 20 år osv.

For beregning av selvkost skal opprinnelig investert beløp legges til grunn – ikke gjenanskaffelseskost. Det beregnes i tillegg en kalkulatorisk rente som skal dekke normal avkastning for den kapitalen som er disponert. Men for ferdig nedskrevne anlegg blir bidrag til investering og avkastning på kapitalen begge null – altså «gratis» for gebyrregnskapet til vi må investere på nytt.

En stor andel av de kommunale ledningene ble bygget i perioden 1950–1980, og er ferdig nedskrevet. Perioden etterpå har gitt oss lave vedlikeholdskostnader også fordi ledningene har vært relativt nye. Fornyelsestakten har tilsvart en levetid på opp mot 200 år.

Kvaliteten på materialer og utført arbeid har imidlertid resultert i at vi nå måler lekkasjeandeler på 30–50 prosent de fleste steder. Ingen tror at ledninger varer i 200 år, og vedlikeholdsetterslepet er stort.

En stor del av prosessanleggene for produksjon av drikkevann og rensing av avløp er også så gamle at de er ferdig avskrevet, men nedslitte. Med den beregningen av selvkost som ligger til grunn for dagens gebyrer, betaler vi mange steder bare kostnadene for daglig drift og minimum vedlikehold uten at vi forhaster oss med nye anlegg. 

Gjennom tilsyn i 2014 dokumenterte miljømyndighetene at 40 prosent av renseanleggene for avløp bryter sine utslippstillatelser systematisk. For vannforsyningssystemene er det også mangler i forhold til drikkevannsforskriftens krav til alternativ forsyning og hygienisk sikkerhet som krever store investeringer. Det har myndighetene økt fokus på å gjøre noe med.

Oslo har for eksempel fått krav om å realisere alternativ forsyning med tunnel til Holsfjorden innen 2028. På Hamar må det bygges nytt vannbehandlingsanlegg med utvidet rensing for å få tilstrekkelige barrierer mot virus og parasitter.

Norsk Vann har sammenstilt en rapport som viser at vi med dagens teknologi og myndighetskrav må investere 280 milliarder kroner i infrastrukturen for VA fram til 2040, basert på kommunenes egne tall. Det vil innebære en årlig vekst i gebyrene på 4 prosent ut over generell lønns- og prisvekst. Det betyr 136 prosent økning av gebyrene fra 2018 til 2040.

Vi må utvikle mer effektive måter å løse utfordringene på etter hvert, men at gebyrene må dobles kommer vi nok ikke bort fra. Da får trøsten være at de er relativt lave i utgangspunktet. For de fleste vil det gjøre litt vondt, men for noen kommuner vil det ikke være mulig å gjennomføre et slikt løft som spleiselag.

Fylkesmannen i Finnmark ser for eksempel ikke hvordan Karasjok, med 3.000 innbyggere, skal kunne dekke et behov for investeringer på 212 millioner kroner (NRK 10. juli).

Regjeringen må nok også vurdere om dagens organisering og finansiering av VA-sektoren er bærekraftig i et langsiktig perspektiv.

Våre foreldre betalte for den infrastrukturen vi har slitt ned. Regningen er vi i ferd med å sende til neste generasjon.

Det er på tide vi tar ansvar for å løfte standarden til et bærekraftig nivå, og ser med nye øyne på løsninger for effektiv organisering og drift i en bransje som trenger utviklingskraft. Kravene til kompetanse og kapasitet for å sikre effektiv forvaltning og drift av tjenestene kan kreve en mer industriell tilnærming enn vi ser i flertallet av landets kommuner i dag.

I en normal kommune vil dobling av gebyrene innebære at kostnaden per hode per døgn kan bli 20 kroner i stedet for 10. Det må vi akseptere for å sikre godt vann i krana og gode sanitærløsninger som vi tar for gitt i hverdagen. Gode VA-tjenester er grunnleggende for vår livskvalitet.

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!