Norske byer et oppfølgingsprogram til Framtidens byer, mener Lina H. Ingeborgrud. Illustrasjonsfoto: Ilja Hendel, NTB scanpix
Norske byer et oppfølgingsprogram til Framtidens byer, mener Lina H. Ingeborgrud. Illustrasjonsfoto: Ilja Hendel, NTB scanpix
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Norge trenger nasjonale byutviklingsprogrammer

Fagnettverkene i Framtidens byer var viktige for byenes kunnskapsutvikling og erfaringsdeling og bør opprettholdes.

Norge trenger nasjonale byutviklingsprogrammer for å styrke kommunale aktørers læring og kunnskapsutvikling på området. Valget om å legge ned Framtidens byer-programmet etter den formelle avslutningen i 2014 uten noe påfølgende program gjør det vanskeligere for aktører som jobber med byutvikling å dele erfaringer og lære av hverandre.

I min nylig avlagte doktorgradsavhandling ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier (NTNU) har jeg forsket på kunnskapsutvikling og læring blant planleggere og administrativt ansatte som deltok i byutviklingsprogrammet Framtidens byer (2008–2014).

Ett av programmets delmål var å skape en arena for kunnskapsdeling mellom byene, samt mellom lokale og nasjonale myndigheter. Nasjonale myndigheter hadde en svært viktig funksjon i programmet ved å initiere samarbeid, ta på seg programledelse og fordele ressurser, og ikke minst signalisere til de lokale aktørene at byutvikling var et satsingsområde i Norge.

Hvordan foregikk dette kunnskapsarbeidet?

De etter hvert fem fagnettverkene i Framtidens byer (areal og transport, energi i bygg, klimatilpasning, forbruk og avfall og bedre bymiljø) som gikk på tvers av de 13 deltakerbyene, var særskilt viktige for byenes kunnskapsutvikling og erfaringsdeling.

De som var involvert i programmet, fikk ekspertise gjennom å delta i pilotprosjekter, dele historier om disse pilotene, samt å dra på befaring og studieturer til andre byer som hadde utviklet vellykkede piloter. Dermed foregikk læringen ikke kun lokalt i byene, men på tvers av byer i både inn- og utland. På denne måten bidro de involverte aktørene også til innovasjon i byutviklingen, fordi miljødesign og -politikk måtte tilpasses og justeres den nye konteksten det skulle bli en del av.

Dette tilpasningsarbeidet ga muligheter for å utvikle nye ideer, teste og prøve seg fram, og ble slik en viktig læringsarena i seg selv. 

Det er viktig å opprettholde de læringsnettverkene som ble formet gjennom Framtidens byer, og ikke minst følge opp pilotprosjektene som ble utviklet gjennom programmet. Nasjonale programmer som Plansatsing mot store byer (2013–2017) la ikke opp til et tilsvarende læringsnettverk på tvers av byene, og klimatilpasningsnettverket I front (ledet av Miljødirektoratet) tar kun for seg ett av satsingsområdene fra Framtidens byer.

Det er behov for et nasjonalt program som spenner over flere sektorer, og derfor trenger norske byer et oppfølgingsprogram til Framtidens byer.