Utvalget ledet av Terje P. Hagen burde latt spørsmålet om å styrke fylkeskommunenes planmyndighet på bekostning av kommunene ligge, mener Stein Erik Stinessen. Foto: Magnus K. Bjørke

Et angrep på kommunenes planmyndighet?

Debatt. Det er grunn til å spørre om Hagen-utvalget ikke bare har gått for langt, men også utenfor sitt mandat på ett punkt: Det regionale arealplanansvaret.
25.9 2018 08:46
Mindre lokaldemokrati kan gi større forutsigbarhet og effektivitet, men er en høy pris å betale.

I mandatet til ekspertutvalget for regionreformen, Hagen-utvalget, er det presisert at «utvalget skal ikke vurdere oppgaver som er et kommunalt ansvar.»

Til tross for dette drøfter utvalget over flere sider å gjøre regionale planer rettslig bindende for kommunene, en utvidet bruk av regionale planbestemmelser og å styrke regional planlegging som virkemiddel.

Styreleder Gunn Marit Helgesen i KS gir en ubetinget støtte til utvalgsinnstillingen. Det er overraskende.

Hagen-utvalget legger i sin «forståelse av mandatet» til grunn at:

«(…) det er også vesentlig å ta opp spørsmålet om (…) et forsterket regionalt planansvar, (…) og grunn til å vurdere muligheter og konsekvenser av at fylkeskommunene får sterkere virkemidler i planleggingen.»

Kommunene og fylkeskommunene er i dag sideordnede organer, og verken kommunen eller fylkeskommunen har myndighet til å gi direktiver til hverandre.

Etter plan- og bygningsloven vedtar kommunen disponering av sine arealer gjennom kommuneplan og reguleringsplan, mens fylkeskommunen vedtar regionale arealplaner som skal definere mer overordnede rammer for arealbruken.

Kommunene skal «legge til grunn» disse planene i sitt arbeid, men de medfører ingen absolutte rettslige skranker.

 I kommunalkomiteens innstilling om «Ny inndeling av regionalt folkevalgt nivå» var regional planlegging et sentralt tema. Et bredt flertall fra Ap, H, Frp, KrF, Sp og V understreket at «fylkeskommunene skal ikke være noen overkommune», og videre:

«Flertallet forstår det slik at departementet ikke ser for seg noen nye roller for fylkeskommunen i regionalt planleggingsarbeid.»

Hagen-utvalget skriver om regional planlegging som verktøy i ressursforvaltningen:

«Utvalget mener at regional plan som grunnlag for ressursforvaltningen kan og bør styrkes. Styrking av regional plan som grunnlag for enkeltvedtak i ressursforvaltningen vil gi større forutsigbarhet for kommuner, innbyggere og initiativtakere. Det legger grunnlag for mer effektiv saksbehandling og beslutningsprosess, og det styrker kontrollen med sumeffektene av ulike enkeltvedtak. (…) Utvalget mener at fylkeskommunene bør ta en mer aktiv rolle ved å utarbeide regionale planer for bærekraftig utnytting av naturressurser.»

Dette følges opp i kapitlet «Mer forpliktende regionale arealplaner», som innledes slik:

«Flere har tatt til orde for å innføre rettsvirkninger av regional plan.»

Senere uttales: «Utvalget har vurdert forslaget om regionale planer med særlig rettsvirkning, men erkjenner at dette vil være en radikal systemendring. (…) Utvalget mener at fylkeskommunene bør stimuleres til mer aktivt å ta regionale planbestemmelser i bruk (…) regional planbestemmelse bør videreutvikles som et virkemiddel for en langt større bredde av temaer enn hvordan bestemmelsen brukes i dag.»

Jeg har to innvendinger mot Hagen-utvalgets forslag om fylkeskommunenes planmyndighet og -ansvar: For det første burde utvalget latt ligge spørsmålet om å styrke fylkeskommunenes planmyndighet med det formål å begrense kommunenes primærplanmyndighet etter plan- og bygningsloven. Slike drøftinger ligger uttrykkelig utenfor utvalgets mandat.

For det andre bryter utvalgets forslag om slike nye skranker for kommunene med det nærhetsprinsippet som utvalget selv framholder som et overordnet organisatorisk prinsipp, og derigjennom også med den lokaldemokratiske grunntanken bak det lokale selvstyret.

Ved siden av retten til egne inntekter er retten til å råde over egen grunn et hovedfundament i ethvert lokaldemokrati. Overordnet plan bør bare brukes der regionale eller statlige hensyn gjør det tvingende nødvendig, og der slike hensyn kan begrunnes.

Mindre lokaldemokrati kan gi større forutsigbarhet og effektivitet, men er en høy pris å betale.

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!