Det øverste bildet viser grenda Grande – som Ørland betegner som indrefileten av kommunens landbruk – mens det andre viser hvordan det kan se ut hvis Forsvarsbygg får gjennomslag for sine planer. Illustrasjon: Ørland kommune
Det øverste bildet viser grenda Grande – som Ørland betegner som indrefileten av kommunens landbruk – mens det andre viser hvordan det kan se ut hvis Forsvarsbygg får gjennomslag for sine planer. Illustrasjon: Ørland kommune
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Når staten blir elefanten i rommet

Når statens representanter neglisjerer lokaldemokratiets myndighet og kompetanse, oppstår faren for ubotelig skade.

Storting og regjering har et ansvar for at statlige aktører opptrer med respekt for lokalt demokrati.

Godt lokaldemokrati er viktig for det samlede norske demokratiet. Det sørger for en spredning av makt og politisk tillitsbygging i samfunnet. Men hva skjer når representanter for staten opptrer uten forståelse for denne åpenbare sammenhengen

I den statlige utbyggingsprosessen rundt nasjonal kampflybase på Ørland opplever gårdbrukere, skolebarn og pensjonister å bli redusert til en av mange poster i Forsvarsbyggs regnskap og framdriftsplan. Da er det vår jobb som kommune å sikre at både enkeltmennesker, næringer og lokale verdier får det fokuset de fortjener, selv om dette ikke nødvendigvis passer med statens ønskede framdrift eller strategi. Derfor har kommunen og de støyberørte sørget for å knytte til seg selvstendig kompetanse for å gå forberedt inn i prosessen.

Vi har selv måtte sørge for at statens konsekvensutredninger ble avstemt av fagkompetanse som tok utgangspunkt i lokalkunnskap og Ørland-samfunnets behov. Men når statens representanter neglisjerer lokaldemokratiets myndighet og kompetanse, oppstår faren for ubotelig skade.

Da Ørland kommune la fram sitt forslag til verneplan for rød støysone, reagerte Forsvarsbygg spontant med å antyde at de da måtte vurdere å gi lavere erstatning til de som fikk husene sine vernet.

Etter hardt press fra fylkeskommunens miljøavdeling, måtte Forsvarsbyggs jurister til slutt garantere skriftlig at vernet ikke ville påvirke erstatningsutbetalingene.

Men da verneplanen ble gjort juridisk bindende, fremmet Forsvarsbygg et nytt krav om at eiere av vernede våningshus som ønsker å bli innløst, ikke ville få utbetalt erstatning før tomten som huset står på, er blitt fradelt gården.

Å fradele tomten til et våningshus fra en gård er ifølge jordloven ulovlig, noe også Fylkesmannens landbruksdirektør har uttalt. Etter at kommunen signaliserte at vi ikke ville akseptere fradeling, har Forsvarsbygg nektet å utbetale erstatning til de bøndene som har sagt seg villig til å bli innløst, og Forsvarsbygg skylder på kommunen for at pengene ikke kommer.

Nå truer Forsvarsbygg med å klage inn kommunens håndheving av gjeldende norsk lov til departementene.

At statlige etater fremmer innsigelser eller er faglig uenige med en kommune, er ikke oppsiktsvekkende i seg selv. Det problematiske er når maktbalansen i utgangspunktet er skjev og trusselretorikken oppleves påtakelig. Da blir følelsen av å bli satt opp mot egne innbyggere allestedsnærværende.

Storting og regjering har et ansvar for at statlige aktører opptrer i samsvar med og respekt for lokalt demokrati. Det må sikres at de organer som skal gjennomføre store prosjekter i små lokalsamfunn, utrustes kompetansemessig til å ivareta slike perspektiver. Minst like viktig er å følge opp at dette faktisk blir ivaretatt gjennom kontroll.

Videre bør Forsvarsdepartementet snarest utruste Forsvarsbygg med et bredere mandat som både inkorporer hensynet til lokalt demokrati, men også andre hensyn som lokal kultur, næringsdrift og historie, for å nevne noe. Å presse gjennom en prosess med et for snevert perspektiv som ikke er forankret i innbyggernes følelse av riktig og galt, er tross alt lite verdt. Det kan ingen leve med.

I den grad det offentlige har slitt med å nå nasjonale målsettinger på ulike områder, skyldes det i liten grad ressursbruk eller vilje til bruk av makt, men snarere et fravær av strategisk sans og manglende forståelse for verdiene i et lokalsamfunn. Og om uforutsigbarheten i en skiftende verden er større enn noensinne, er det enda viktigere enn før at vi vet hvilke verdier vi selv står for.

Nedbygging av tradisjoner, landbruk og levende kultur skaper rotløshet, og det maner ingen til undring, interesse og engasjement for hvorfor vi har en kampflybase.

Jeg vil utfordre Stortingets representanter så vel som våre øvrige myndigheter til å ta en mer aktiv rolle i å videreføre et samarbeid tuftet på sunn fornuft og gjensidig respekt for lokaldemokratiet.

Hvis vi i ord og handling viser at fortiden ikke betyr noe for oss, har vi heller ingen framtid som er verdt å slåss for.