Bør kritikk av saksbehandlingen beklages, eller er det OK å fremme slik kritikk, spør Bjørn Ølberg, med utgangspunkt i denne artikkelen i Kommunal Rapport nr. 29.

Saksbehandlingen kan kritiseres

Debatt. Gjør ikke rådmannen jobben sin, må han tåle kritikk også i det offentlige rom. Folkevalgte må ha anledning til å drive politikk.
2.11 2018 08:44
Å fremsette kritikk er en sentral del av demokratiet.

Ordfører og sentrale politikere i en kommune har kritisert kommunens saksbehandling i mediene (Kommunal Rapport nr. 29). Bør en slik atferd beklages, eller er det OK å fremme slik kritikk?

Kommunestyret er kommunens øverste organ. All utøvelse av myndighet i kommunen, er i prinsippet lagt til kommunestyret. Effektiv oppgaveløsning tilsier at kompetanse til å fatte beslutninger delegeres til rådmannen.

Delegasjon er basert på tillit – tillit til at den som gis myndighet til å fatte beslutninger, utfører sine oppgaver i tråd med oppdragsgivers intensjoner.

Delegasjon innebærer ikke at delegerende myndighet begrenser sin mulighet for å instruere. Kommunestyret er overfor innbyggerne ansvarlig for all kommunal oppgaveløsning. Folkevalgte må sette i verk tiltak for å følge opp hvordan administrasjonen løser sine oppgaver.

En viktig funksjon ved å være folkevalgt, er ivaretakelse av ombudsmannsfunksjonen. Den bringer folkevalgte tett på hvordan innbyggerne opplever kommunens oppgaveløsning. Å klage er en demokratisk rettighet. De folkevalgte er valgt for å ivareta samfunnets fellesløsninger, men også for å representere innbyggernes ulike interesser og behov.

Folkevalgte har to sentrale roller. For det første rollen som representant i folkevalgt organ. Her kan spørsmål og tema tas opp for å kaste kritisk søkelys mot rådmannen og hans administrasjon. Da følges etablerte spilleregler. I slike sammenhenger kjenner kommunestyret bare rådmannen. Han har et totalansvar for hvordan oppgaver løses, også når fullmakter delegeres videre til ulike fagmiljøer.

For det andre er den folkevalgte også partipolitiker. Å arbeide på en partipolitisk arena er en viktig del av det å være folkevalgt. Åpenhet om hva som foregår i kommunen, er viktig for at borgerne skal kunne ivareta sine demokratiske rettigheter.

Å fremsette kritikk er en sentral del av demokratiet. Men hvor langt kan politikere som også er folkevalgte, gå i sin kritikk av måten administrasjonen jobber på?

I et intervju i Kommunal Rapport nr. 29 uttaler fagsjef Dag-Henrik Sandbakken i KS på spørsmålet om politikerne har ytringsfrihet:

«Ja, men den må avveies mot rollen som arbeidsgiver. Det er ofte ingen god løsning å drøfte slike saker i mediene. Måten det gjøres på har stor betydning.»

Kommunestyret er tillagt funksjonen som overordnet arbeidsgiver i kommunen, mens den operative arbeidsgiverfunksjonen er lagt til rådmannen. Det er kommunestyret som organ som er arbeidsgiver, ikke den enkelte representant.

Er det riktig i et demokratiperspektiv å hevde at den enkelte folkevalgte skal ha større lojalitet til kommunen som organisasjon enn til velgerne?

Å gjøre de folkevalgtes kritikk av rådmannens oppgaveløsning til et internt anliggende i kommunen, vil neppe være et tiltak som tjener demokratiet.

Saklig kritikk og oppfølging av rådmannen og hans administrasjon er en arbeidsmåte som ivaretar de folkevalgtes funksjon på en god måte. Når administrasjonen løser sine oppgaver og fatter beslutninger, må den også være lydhør for hvordan oppdragsgiver ønsker oppgaver løst.

Svært mye av oppgaveløsningen i kommunen er regulert i lov og forskrift. Dette gir i utgangspunktet en tydelig ramme for en faglig basert skjønnsutøvelse. Utfordringen er imidlertid at det i anvendelse av lov og forskrift ofte ligger et skjønnselement.

I en reportasje i Dagens Næringsliv 03.01.15 vedr. lokal håndheving av alkoholloven uttaler avdelingsdirektør Hilde Skyvuldstad i Helsedirektoratet følgende:

«Kommunene har stor frihet til å bruke skjønn når de forvalter alkoholloven. Noen kommuner er mer liberale enn andre når de håndhever alkohollovens reklameforbud.»

Hvor skal listen legges i kommunens håndheving av lov og forskrift? I utgangspunktet er det folkevalgte organ som fastsetter slike lokale premisser.

Dersom kommunens fagmiljøer er usikre på hvordan kommunestyret ønsker å håndheve en lov eller iverksetting av et tidligere vedtak, er det naturlig å forelegge alternative løsninger for de folkevalgte. Unnlater man å gjøre dette, og håndhever loven eller vedtaket ut fra egne verdier og løsninger, stiller en seg lagelig til for hogg.

Kommunestyret, som kommunens øverste organ, vil alltid ha mulighet for å etablere retningsgivende premisser for kommunens oppgaveløsning. Dersom rådmannen ikke utreder og legger fram denne type saker for folkevalgt organ, har de folkevalgte ingen annen mulighet for å få satt denne type tema på dagsordenen enn gjennom en kritikk av rådmannen og hans administrasjon.

Gjør ikke rådmannen jobben sin, må han tåle kritikk også i det offentlige rom. Også folkevalgte må ha anledning til å drive politikk.

Kommunen er ikke et teknokrati, men en arena for demokratisk styring av lokal oppgaveløsning.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.