Kommunalt barnevern på bristepunktet

Den kritiske situasjonen må sees i sammenheng med et lovpålagt krav rettet mot barnevernstjenester i hele landet. Alle skal ha akuttberedskap utenom ordinær arbeidstid. Det betyr at barn i krise alltid skal kunne få kontakt med den lokale barnevernsvakta.

Barne- og likestillingsministeren har gitt alle kommuner frist ut 2018 med å få på plass en slik beredskap, uavhengig av hvilke ressurser barnevernstjenestene har i dag.

Bufdir gjennomførte i vår en undersøkelse som viser at om lag 69 prosent av barnevernstjenestene nå har en slik akuttberedskap. Utviklingen er positiv, men likevel står en tredel av landets kommuner i fare for ikke å rekke tidsfristen. Og det haster.

Mange små kommuner jobber nå mot klokken for å få beredskapsordningene på plass, og våre tillitsvalgte jobber for at ansattes arbeidshverdag ikke skal gå på helsa løs.

FO er enig i at beredskapsordninger er barnevernstjenestens plikt og ansvar. Kriser har ikke kontortid, og derfor er en akuttberedskap en viktig del av et velfungerende barnevern.

Det vi etterlyser, er at ressursene økes i takt med kravene. Akuttberedskapen må driftes på en måte som ikke sliter ut de ansatte.

Kommunalt barnevern er et underfinansiert felt. Det er derfor vi med bekymring mottar tilbakemeldinger fra våre medlemmer om økt arbeidsbelastning. Vi er redde for at dette er dråpen som får begeret til å renne over.

Arbeidsmiljøloven slår fast at: «Arbeidstidsordninger skal være slik at arbeidstakerne ikke utsettes for uheldige fysiske eller psykiske belastninger, og slik at det er mulig å ivareta sikkerhetshensyn» § 10-2(1).

Men hvor belastende kan en beredskapsordning være før den utgjør en «uheldig» belastning?

FO er et fag- og profesjonsforbund for blant annet barnevernspedagoger og sosionomer, og meldingene fra våre medlemmer er: Arbeidsgivere forsøker å definere beredskapsvakt som mindre belastende enn det faktisk er.

Våre tillitsvalgte blir ofte møtt med krav om å forhandle fram avtaler der beredskap ikke regnes som arbeidstid. Dette er lov i virksomheter som er bundet av tariffavtale. Men er det forsvarlig?

Barnevernsansatte som jobber vanlig dagarbeidstid, pålegges hjemmevakt én uke om gangen på toppen av sin vanlige arbeidstid. De går fra jobb på ettermiddagen og er i beredskap til de møter på jobb dagen etter. Pluss helgen. Så jobber man vanlig i noen uker før man igjen har en uke med beredskap.

Hovedregelen i arbeidsmiljøloven sier at minst 1/7 av beredskapsvakt skal regnes med i alminnelig arbeidstid, avhengig av hvor belastende vaktordningen er. Er det forventet mye utrykning (mye belastning), kan man avtale en høyere brøk.

I barnevernet er praksisen annerledes. Her er det vanlig at det avtales at all beredskap kommer i tillegg til ordinær arbeidstid, slik at man ikke får noe redusert arbeidstid i uker man ikke har beredskap. Det vil si at ikke engang 1/7 av beredskapstimene defineres som arbeidstid. FO er bekymret for at dette vil føre til en for stor belastning for de ansatte.

Hvor avslappet ville du selv ha vært med barnevernstjenestens vakttelefon liggende på bordet eller i lommen? I barnevernet er det ofte alvorlige situasjoner når telefonen ringer utenfor kontortid. Selv om du har en bevegelsesfrihet, kan du ikke forplikte deg til sosiale aktiviteter som hindrer deg å gi rask respons. Med andre ord, du er i konstant beredskap og skillet mellom jobb og fritid viskes ut.

FO får også flere henvendelser fra tillitsvalgte der arbeidsgiver fremmer forslag til avtaler hvor telefonsamtaler under beredskapsvakt ofte ikke regnes som aktivt arbeid (utrykning).

Er dette rimelig? Hva hvis du for eksempel følger opp en barnevernsfaglig akuttsituasjon med telefoner til ulike nødetater som politi, helsevesen, krisesenter og barnevernsinstitusjoner på kveld/natt eller helg? Er det rettferdig at viktige telefonsamtaler ikke skal anses som aktivt arbeid som innebærer betaling?

Kommunene har dårlig tid for å få etablert sine beredskapsordninger innen nyttår. For å rekke fristen, legges det avtaleforslag på bordet som øker belastningen på ansatte. Det er arbeidsgivers ansvar å ha tilstrekkelige ressurser for å drifte en forsvarlig tjeneste. Det fortjener de ansatte og det fortjener barn, unge og deres familier.

Vi oppfordrer ledelsen i kommunalt barnevern til å komme våre tillitsvalgte i møte for å lande på fornuftige løsninger når beredskapsordningene avtales. Ordningene skal være forsvarlige, og de må evalueres så snart som praktisk mulig for å få vurdert om belastningen på de ansatte blir for stor.

Barn i krise skal få nødvendig hjelp også utenom kontortid. Vi må sammen sørge for at de får den hjelp de trenger, når de trenger det. Et kommunalt barnevern med uforsvarlig arbeidsbelastning og utslitte ansatte, er ikke løsningen.