Kommunene er entydige på at bindende bemanningsnormer, som lærernormen, og formelle kompetansekrav begrenser det lokale handlingsrommet, skriver Lars Birger Salvesen. Illustrasjonsfoto: Berit Roald, NTB scanpix

Selvstyre vesentlig for effektive og likeverdige tjenester

Debatt. Bemanningsnormer og kompetansekrav gjør vanskelig for dem som kjenner kommunen best, å foreta de prioriteringer innbyggerne har valgt dem for å gjøre.
27.11 2018 10:06
Normer og krav tar ikke hensyn til at det er store forskjeller kommunene imellom.

Det kommunale selvstyret er en viktig verdi i det norske samfunnet og en viktig del av det samlede norske demokrati. Det lokale skjønnet og handlingsrommet er en vesentlig forutsetning for effektive og likeverdige tjenester.

Høsten 2019 er det kommune- og fylkestingsvalg. 60.000 innbyggere står på listene, og om lag 11.000 blir folkevalgte og skal virke til innbyggernes beste, sammen med flere hundre tusen ansatte.

Nasjonale, regionale og lokale politikere ønsker at innbyggerne skal ha et godt tjenestetilbud, uavhengig av hvor i landet de bor. Samtidig vet vi at det er variasjoner i tjenestetilbudet, både mellom kommuner og innenfor den enkelte kommune.

Mange av disse variasjonene avspeiler et mangfold som alltid vil være til sted i et langstrakt land som Norge, både fordi utfordringene er ulike, og fordi innbyggerne som skal motta tjenestene har svært ulike behov.

Samtidig påpekes det ofte i den nasjonale debatten at variasjonen er uønsket, da offentlige velferdstjenester ikke skal være dårligere i én kommune enn i en annen. Svaret er i mange tilfeller detaljstyring og normering av ressursinnsatsen i kommunene, begrunnet med hensynet til likhet og likeverd.

Det siste året har KS gjennomført flere prosjekter om bemanningsnormer og kompetansekrav. Tilbakemeldingene fra kommunene er entydige: Bindende bemanningsnormer og formelle kompetansekrav begrenser det lokale handlingsrommet, binder opp ressursbruken og er altfor ofte klart underfinansiert.

Kommunene i Norge melder at de konkrete konsekvensene av normene og kravene treffer ulikt fra kommune til kommune, spesielt når det ikke følger med tilstrekkelige midler. Det er fordi normer og krav ikke tar hensyn til at det er store forskjeller kommunene imellom, for eksempel i demografi og sosiale levekår, kostnader, bebyggelse, skole- og barnehagestruktur, arbeidsmarked og tilgang til personell.

Normene tar heller ikke hensyn til ulike lokale prioriteringer.

Noen kommuner har for eksempel hatt en tydelig satsing på barnehage, mens andre har vurdert at behovet var større på andre områder. Noen kommuner har ressursfordelingsmodeller, hvor midler til for eksempel skole og barnehage er ulikt fordelt innad i kommunen ut fra lokale prioriteringer.

Bindende bemanningsnormer og formelle kompetansekrav gjør det i det hele tatt vanskelig for dem som kjenner kommunen best, å foreta de prioriteringer innbyggerne har valgt dem for å gjøre.

Vi går inn i en tid der kommunenes evne til omstilling vil være særskilt viktig, jf. perspektivmeldingens beskrivelse av strammere offentlige finanser og behov for fleksibilitet i løsninger. Da er det spesielt viktig at kommunene og fylkeskommunene har mulighet til å tilpasse tjenestene etter lokale forhold og prioriteringer til innbyggernes beste.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.