Tøffe klimakrav for de nye regionene?

Ifølge den nye klimaloven skal norske klimagassutslipp reduseres med 40 prosent sammenlignet med 1990-nivå innen 2030.

Ekspertutvalget som har gjennomgått regionreformen, har konkret foreslått at de nye regionene «får et regionalt samordningsansvar på klimaområdet knyttet til oppfølgingen av klimaloven».

Hvis de får et slikt ansvar, kan regionene stå overfor store utfordringer på klimaområdet fram til 2030.    

Paris-avtalen fra 2015, og ikke minst EUs mål for å redusere klimautslippene, har brakt en ny dimensjon inn i arbeidet med å redusere klimautslipp. I Norge har vi nå fått klimaloven, som trådte i kraft 1. januar. Ifølge denne skal Norge redusere sine klimautslipp med 40 prosent sammenlignet med 1990-nivå innen 2030.

Klimaloven sier ikke noe direkte om lokale eller regionale utslipp, men det er ikke urimelig å anta at regioner vil bli trukket inn i arbeidet med klimautslippsreduksjoner, som også ekspertutvalget for regionreformen konkret har foreslått.

Mange fylkeskommuner har allerede en lang tradisjon med å lage klimaplaner. Til tross for at disse planen ofte har inneholdt spenstige mål mht. kutt i klimautslipp, har de faktiske utslippene vært relativt stabile: Fra 1990 og fram til 2017 de norske klimautslippene ligget relativt stabilt på i overkant av 50 millioner tonn CO₂ ekvivalenter, ifølge Statistisk sentralbyrås (SSB) tall. 

Hvis vi ser på klimautslipp de siste årene (2009–16) og fordeler disse på de nye regionene, får vi et litt sammensatt bilde, som tabellen nedenfor viser.

Som det framgår av tabellen, hadde de fleste regionene en oppgang i klimautslipp i sjuårsperioden fram til 2016. Størst var den prosentvis økningen i Troms og Finnmark (+21,6 prosent) og Trøndelag (+11,3 prosent).

I bare tre av de elleve regionene var det nedgang i tallene; Rogaland, Oslo og Vestfold/Telemark.  

Det nasjonale målet for 2030 er altså en reduksjon i klimautslipp på 40 prosent, sammenlignet med 1990, og 1990-tallet for klimautslipp er noe lavere enn de nasjonale tallene for 2009 og 2016.

Hvis alle regioner skal nå et standardisert mål om 40 prosent reduksjon 12 år fram i tid, må de altså ikke bare stanse økningen i utslipp, men også kutte kraftig i det nivået de har. For noen regioner snakker vi ikke da ikke «bare» om en reduksjon på 40 prosent, men ca. 50 prosent, i og med at utslippene har gått vesentlig opp etter 1990.

For andre regioner kan målet bli lettere å nå. Rogaland har for eksempel hatt en vesentlig reduksjon i perioden 2009 til 2016 (minus 18 prosent).

Oslo har hatt en reduksjon på ca. 10 prosent i sjuårsperioden fram til 2016. Oslo har samtidig satt som mål å redusere utslippene med hele 95 prosent til 2030 – altså et langt mer ambisiøst mål enn det Norge som nasjon har.

Det nasjonale målet for 2030 er altså en reduksjon i klimautslipp på 40 prosent. Dette betyr ikke nødvendigvis at regionene må ha et tilsvarende mål. For noen fylker kan kanskje målet være under 40 prosent, mens andre har mål på over 40 prosent. Oslo har altså satt som mål å redusere utslippene med 95 prosent innen 2030. 

For fylker med store geografiske avstander og stort transportbehov, vil kanskje 40 prosent-målet være vanskelig å nå. En variasjon i målsettinger mellom regioner vil imidlertid sannsynligvis forutsette en nasjonal koordinering, eller at regionene på egen hånd inngår avtaler seg imellom. Dette vil i så fall ikke være ulikt den modellen EU har valgt, der ulike land har ulike mål for utslippsreduksjon fram mot 2030.    

De oppfølgingsmekanismer som klimaloven legger opp til på statlig nivå – med gjennomganger hvert femte år og i det årlige budsjettarbeidet – kan også være relevante for regionene, hvis disse skal tillegges en rolle i klimaarbeidet. Måloppnåelse bør tas opp og drøftes på nytt i hver budsjettgjennomgang.

Hvis en ikke klarer å nå utslippsreduksjonsmålene, bør målene justeres. Kontinuerlige justeringer (opp og ned) vil sannsynligvis være helt nødvendig i arbeidet helt fram mot 2030.