Uforberedt på terrortrusler

Vi har undersøkt hvordan ordførere, rådmenn og ledere i 22 kommuner ser på kommunens ansvar som pådriver og koordinator i arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap, og hvordan de forbereder seg på å møte trusler fra mennesker som med vilje går løs på fellesskapet.

Undersøkelsen inngår i masteroppgaven «Fra flom til terror – samfunnssikkerhetsansvar i norske kommuner» ved Handelshøyskolen BI, juni 2018.

Kommunen har et grunnleggende ansvar for å ivareta befolkningens sikkerhet og trygghet innenfor sitt geografiske område, og at det finnes et apparat rundt oss hvis uønskede hendelser skulle skje.

Selv om trusselbildet har endret seg – og endrer seg kontinuerlig – i hele Europa, viser vår undersøkelse at kommunene i liten grad har fokus på ondsinnede tilsiktede hendelser (OTH) i sitt beredskaps- og sikkerhetsarbeid. Slike hendelser omfatter blant annet terror og kriminelle handlinger med bevisst bruk av vold.

Kommunene er pålagt å utarbeide ROS-analyser som grunnlag for lokale beredskapsplaner. Vårt materiale viser at flere av kommunene ikke analyserer OTH som en egen kategori hendelse, men alle kommunene har vurdert OTH i en eller annen form. De er imidlertid ikke vurdert som hendelser med høy risiko, stort sett fordi sannsynligheten for OTH vurderes som lite sannsynlig eller mindre sannsynlig.

80 prosent av kommunene som deltok i undersøkelsen mener de har tilstrekkelig tid og ressurser til å utvikle beredskapsplaner for OTH, og 48 prosent sier at kommunen har tilstrekkelig kompetanse til å utvikle slike planer. Til tross for dette svarer kun 10 prosent av kommunene at de har stort fokus på OTH som hendelse.

Samfunnssikkerhet og OTH er ikke prioriterte tema i rådmennenes ledergrupper. Det er heller ikke etablert felles diskusjonsarenaer på tvers av enheter og avdelinger der sikkerhetsutfordringer diskuteres systematisk.

I politiske utvalg står det noe bedre til. Her diskuteres samfunnssikkerhet én til to ganger i året i to tredeler av kommunene som er undersøkt. Det er grunn til å tro at OTH mangler som diskusjonstema og samhandling mellom politisk og administrativt nivå i kommunene. Dermed blir strategisk sikkerhetsledelse en mangelvare, noe som påvirker kommunen som organisasjon, og også hele lokalsamfunnet.

Flere av ROS-analysene og beredskapsplanene vi har sett på, framstår mer formaliteter enn som levende dokumenter som tar hensyn til et dynamisk risiko- og sårbarhetsbilde. Sivilbeskyttelsesloven krever at ROS-analysen revideres hvis risiko- eller sårbarhetsbildet endres.

Vårt materiale viser at de fleste kommunene oppdaterer ROS-analysen hver fjerde år, og at analysene bærer preg av å være «klipp og lim» framfor å være reelle og oppdaterte vurderinger.

Forskrift om kommunal beredskapsplikt krever at beredskapsplanen skal øvres minst hvert annet år, og at scenarioene som øves bør hentes fra ROS-analysen. Vi finner ikke dokumentasjon i ROS-analysene på at kommunene vurderer øvelser som setter hele organisasjonen på prøve.

Vår undersøkelse viser at 56 prosent av kommunene har gjennomført en til to øvelser det siste året, 26 prosent har gjennomført tre eller flere øvelser, mens 15 prosent ikke har gjennomført øvelser.

Når vi ser på øvelser knyttet til OTH, har hele 54 prosent ikke utført noen form for øvelse. Blant de resterende øvelsene er 18 prosent initiert av Fylkesmannen, 7 prosent av politiet, 7 prosent av andre aktører, mens 15 prosent av respondentene ikke vet hvem som har initiert øvelsen(e).

Nyere rapporter fra forskere og statlige og frivillige aktører peker på viktigheten av samarbeid mellom kommunen og andre aktører for å kunne styrke samfunnssikkerheten og beredskapen i lokalsamfunnene. Flere rapporter slår fast at mange kommuner ikke klarer å utnytte potensialet et slikt samarbeid har, noe som også vår undersøkelse bekrefter. I tillegg til å få tilgang til etablerte organisasjonsstrukturer, vil samarbeid mellom kommunen, Sivilforsvaret og frivillige organisasjoner være et viktig virkemiddel i utarbeidelsen av gode beredskapsopplegg for innbyggerne.

Det er stor variasjon i kommunenes forståelse, bevissthet og handlingsevne knyttet til å vurdere ondsinnede tilsiktede hendelser, men små og mellomstore kommuner skiller seg ut som de mest sårbare.

Når kommunene mener at de har tilstrekkelig kompetanse til å møte ondsinnede tilsiktede hendelser, men ikke oppdaterer ROS-analysene i tråd med endringer i risikobildet, ikke øver og i begrenset grad samarbeider med frivillig sektor, hvor reell er denne kompetansen?