Vi må ikke bare måle suksess i antall innbyggere, men være mer opptatt av livskvalitet, skriver Aksel Hagen. Illustrasjonsfoto: Magnus K. Bjørke

Distriktskommuner bør planlegge for folketallsnedgang

Debatt. Vi kan fortsette å ha en plan A om ny folketallsvekst. Men det er både politisk og faglig dumt ikke å ha en ærlig plan B der fortsatt folketallsnedgang legges til grunn.
10.12 2018 08:27
Hvis politikk og planlegging skal bidra til å utvikle gode samfunn, må en ikke feige unna ubønnhørlige realiteter.

Folketallet synker i Distrikts-Norge, ikke minst nå som vi velger å innvandringsstenge nasjonalgrensa vår; så å si i alle fall.

Min egen regionavis GD satte 16. november et prisverdig søkelys på folketallsutviklingen i Gudbrandsdalen. «Snart bare oldinger igjen i Gudbrandsdalen», er førstesideoppslaget. «SSBs dystre prognoser», er overskriften på lederkommentaren. «Nedgangen blir større enn SSB tror», sier forsker Knut Vareide ved Telemarksforskning i oppslaget inne i avisa.

Vi har både lest og hørt dette titt og ofte opp gjennom årene. «Ungdommen flytter til byen. De gamle blir igjen på bygda. Sentraliseringen kommer til å fortsette. Har noen en plan som kan snu utviklingen?» Dette skrev Harry Tiller i Adresseavisen 1. juli år.

Mitt svar er et to ganger ja. Et ja til at situasjonsbeskrivelsen er riktig, og et ja til at vi har en plan som kan snu utviklingen. Alle kommuner med synkende folketall, og med respekt for seg selv, synes å ha planer som peker oppover og framover, dvs. som nettopp har som ambisjon å snu utviklingen.

Det har i mange år foregått en debatt innen planleggingsfaget, blant praktikere som forskere, om virkelighetsflukt og naiv framtidsoptimisme. Mange av oss har hevdet at samfunnsplanlegging, både i teoriutvikling og praksis, har gitt det å forstå og ta inn over seg nåsituasjonen for lite oppmerksomhet. Hva er det som skjer her og nå, hva er årsakene og hva skjer i andre kommuner – fylker – land?

Planleggere har vært mer opptatt av raskt å legge nåtida bak seg, for så å invitere politikere til å diskutere visjoner og mål for framtida. Her har så problemer blitt omskrevet til utfordringer, og trusselbilder er blitt malt over av lyse og vakre omdømmebilder.

Kanskje vi heller skulle lytte til rådgiver i Oppland fylkeskommune Svenn Arne Lie, som kaller den nevnte Gudbrandsdals-prognosen «dramatisk», men som samtidig oppfordrer til at vi (politikere – planleggere – samfunnsutviklere) må tenke nytt. Vi må ikke bare måle suksess i antall innbyggere, men være mer opptatt av livskvalitet.

Han utfordrer oss, slik jeg leser han, til konstruktiv realitetsorientering framfor naiv virkelighetsflukt. Da vil det være nyttig å lytte til forskere som for mange tiår siden oppfordret til nettopp dette. Én av dem er Ottar Brox med sin 1995-bok «Dit vi ikke vil. Ikke-utopisk planlegging for neste århundre».

En annen er forsker Kristian Aasbrenn ved Høgskolen i Innlandet med 1989-artikkelen «Uttynningssamfunnet» og bokkapittel «Uttynningssamfunnet – 25 år etter» fra 2016.

En tredje svært interessant og internasjonalt etablert forsker er Josefina Syssner, Linköpings universitet, som foredro på Gudbrandsdalstinget tidligere i november, blant annet med utgangspunktet i den velskrevne boka «Mindre många. Om anpassning och utveckling i krympande kommuner».

Ett av hennes poenger er at folketallsnedgang er normalen i store deler av verden. Det har vært det lenge og vil bli det i stadig større grad; i Norden, store deler av Europa, Russland, Japan, USA osv. Derfor er det på høy tid at planleggere og politikere i langt sterkere grad utvikler planlegging og politikk for uttynningssamfunn.

Syssner understreker at urbanisering ikke er en naturlov, men mange tiår med global erfaring viser en manglende politisk og faglig vilje og evne til å stanse urbaniseringen.

Vi skal gjerne fortsette med å ha en plan A om ny folketallsvekst. Det er imidlertid både politisk og faglig dumt ikke å ha en ærlig plan B der en legger til grunn en fortsatt folketallsnedgang. Planleggere og politikere må her utrede og drøfte hva det innebærer å bli færre for kommunal og fylkeskommunal økonomi, tjenesteyting, folkehelse og samfunnsliv. Hvis politikk og planlegging skal bidra til å utvikle gode samfunn, må en ikke feige unna ubønnhørlige realiteter.

Josefina Syssner hevder at «Drömmen om tillväxt har hindrat framväksten av konkreta och aktiva strategier för hur man kan hantera en krympande befolkning». I dette ligger en berettiget kritikk av planleggingsfaget og av alle som arbeider faglig og politisk med å videreutvikle velferdssamfunnet.

Uttynningssamfunn kan vel også være gode samfunn og leve og virke i? Det forestående planstrategiarbeidet i kommuner og fylkeskommuner innebærer en stor mulighet til å vise evne til ei slik offensiv realitetsorientering. Tør vi? Evner vi?

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!