Deponier som mottok avfall før 1990-tallet, da det ble innført strengere regulering, må ses på med ekstra forsiktighet, skriver Ketil Haarstad. Illustrasjonsfoto: Ove Bergersen, Samfoto/NTB scanpix

Krevende å bygge på gamle fyllinger

Debatt. Risikoen knyttet til nedlagte avfallsdeponier må vurderes nøye før eventuelle endringer og utbygging finner sted.
25.1 2019 09:57
Avfallsfyllinger må betraktes som store bioreaktorer med en usikker, men lang levetid.

Konflikten i Skedsmo mellom beboere, kommunen og utbyggere av boligfelt som delvis er bygd på en gammel fylling, viser hvilken skjult risiko som kan ligge i slike lokaliteter. Et viktig spørsmål er om dette kunne og burde vært unngått? I dette tilfellet er det gjort mange forsøk på å berolige og komme til enighet. 

Regulering av avfallsbehandlingen er blitt mye strengere med årene, men først og fremst etter 90-tallet. Deponier som mottok avfall før dette, må derfor ses på med ekstra forsiktighet. Og det er mange av dem, og noen – om ikke de fleste – er registrert i Miljødirektoratets database over grunnforurensning.

Av egen erfaring har vi sett at det dukker det opp ulike farlige forbindelser til ulike tidspunkter og ved forskjellige lokaliteter, dvs. at alle ikke er like farlige til enhver tid.

Eksempler på forekomster i høye konsentrasjoner er plantevernmidler i sigevannet og dioksiner i sigevannssediment. Dette kan skje flere tiår etter at deponiet er avsluttet, særlig i sigevannssedimentet, men også i sigevann og deponigass.

En annen ting er at det er vanskelig å fastslå hvilken vei særlig gassen, men også sigevannet tar ut av deponiet og i miljøet. Det er derfor lite ønskelig å kombinere slike lokaliteter med utbygging av boliger og lengre opphold av mennesker i andre sammenhenger som for eksempel barnehager, idrett, fritid og pleie.

Her gis eksempler på hvordan deponier kan undersøkes og vurderes med tanke på om de er blitt stabile og ufarlige. Selve analysene er enkle å få utført. Utfordringen kan være å ta et nødvendig antall prøver for å gi et sikkert bilde av tilstanden i deponiet.

Avfallsfyllinger må betraktes som store bioreaktorer med en usikker, men lang levetid, samt usikker utbredelse og usikkerhet om hvilke sluttprodukter som dannes.

Organiske forbindelser nedbrytes i det infiltrerte vannet. Nedbrytningen starter med en aerob og sur fase, som går over i en metanproduserende periode som kan være svært lang og ender med en ny aerob fase. Disse fasene overlapper hverandre, og lengden av dem er vanskelig å forutsi, men de tar lengre tid ved lavere temperatur.

Det er prosesser som forårsaker volumreduksjon og setninger i avfallsfyllinger over tid. Disse volumendringene medfører en kontinuerlig endring av strømningsveier både for vann og gass.

Hvis vi ser på erfaringstall fra eksempelvis Tyskland og Sveits, er anslagene over hvor lang tid det tar før avfallet er stabilt og ikke lenger slipper ut farlige stoffer med vann og gass på flere hundreår.

Jeg har utarbeidet et forslag til vurdering av om et deponi kan sies å være stabilt og ufarlig, også kalt endelig lagringskvalitet. Når det gjelder sigevannet, omfatter dette blant annet å sammenligne konsentrasjonene i dette med grenseverdier for utlekkingstester. Det er også satt spesifikke grenseverdier for sigevann fra stabilt avfall.

Andre tegn på stabilt avfall er et lavt forhold mellom lett- og tungt nedbrytbare organiske forbindelser, at nitrogenet ikke foreligger som ammonium, at sigevannet ikke inneholder for eksempel oljedamp, og at fargen i sigevannet består av tungt nedbrytbare humusstoffer. En økning av tungmetaller kan også indikere at avfallet er nedbrutt og at luft igjen kan komme til deponiet.

Generelt gjelder at krav til lave konsentrasjoner i deponigassen er vanskeligere å oppnå, det tar lengre tid, og kravene blir derfor strengere enn for sigevannet. Prøver kan tas av avfallet for å se om det er målbare mengder av nedbrytbare stoffer. Nedbrytningen av individuelle stoffer er generelt mindre interessant enn den totale nedbrytningen. Det er en rekke analyser som måler resterende gasspotensial i avfallet, både med og uten tilgang på luft.

Risikoen knyttet til nedlagte avfallsdeponier må vurderes nøye før eventuelle endringer og utbygging finner sted, og vedtak bør baseres på målrettede undersøkelser når det gjelder avfallets utbredelse og geometri, samt fare for utslipp av farlig gasser og sigevann.

Det er trolig krav til gasskvaliteten som gir de strengeste kravene. Målingene må da utføres enten i eksisterende gassdrenering konstruert for å samle opp mest mulig gass, eller i brønner som bores gjennom avfallskroppen.

Dersom lokaliteten skal godkjennes til sensitiv arealbruk, bør denne risikovurderingen absolutt baseres på prøvetaking av både gass, sigevann og det nedbrutte avfallet og eventuelt sigevannssediment, foruten vannprøver i miljøet rundt lokaliteten. Det er behov for en veileder eller annet støttende materiale for å rettlede slike undersøkelser.

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!