Er det så ille på sykehjem som alle sier?

Det er ille mange steder, men det er også bra. Vet du hvorfor? Det er fordi det er helsepersonell der ute som tar jobben sin på alvor. De er glad i pasientene, og de hjelper så gjerne til med hva enn det måtte være. De trøster, mater, vasker, rydder, lager mat, synger, prater og alt der innimellom.

De gjør alt – det er derfor det går rundt. Men med en høy pris, vil jeg påstå, fordi svært mange steder er strikken strukket altfor langt. Når til og med erfarne virksomhetsledere i én av Norges største kommuner nå sier at det er alvor, da har et ledd til i pyramiden begynt å kjenne på det som skjer. Da har det skjedd noe. For ledere holder stort sett kjeft og er lojale mot systemet, bevisst eller ubevisst. I Norge skal man helst være konform og ikke gjøre så masse ut av seg. Men nå må vi.

Fordi: Netto bemanning på sykehjemmene har vært lik i tiår. Pleietyngden er større.

I Stavanger har vi i flere år bygget opp reformen Leve hele livet, som nå er blitt nasjonal. Blant mye bra har den også ført til at de som til slutt havner på sykehjem, er mye sykere og har flere alvorlige diagnoser enn for en del tiår siden.

Før hadde vi støttepersonell. Disse er borte nå; vaktmester, husøkonom, aktivitør og kjøkkenansatt. Alle disse oppgavene er mer eller mindre lagt til pleiepersonalet.

Sykefraværet er jevnt over altfor høyt. Innen levekår i for eksempel Stavanger kommune er det opp mot 10 prosent, og det ser ikke ut til å gå noe særlig ned med det første. Det estimeres at når man regner inn sykefravær, ferier og permisjoner, er en tredel av sykepleierne til enhver tid borte fra arbeid.

Middagsservering på kvelden (som Erna og Bent har sagt at vi skal ha) oppleves i mange virksomheter som belastende og vanskelig å gjennomføre. Noen sykehjem eller avdelinger får dette til, vi må høste erfaringer.

Felles for dem som strever, er at det er for få ansatte på arbeid. Vi kan eksempelvis nevne at det ofte er tre ansatte på 17 pasienter på kveldsvaktene. Mange pasienter må mates, mange sitter i rullestol og mange har kognitiv svikt. Middagsservering da kan for noen hver oppleves uoverkommelig. Rart?

Utfordringer med språk er et reelt problem. Mye positivt blir nevnt ved mangfoldet vi har i sykehjemmene, noen har flere titalls ulike nasjonaliteter ansatt. Det er jo fantastisk! Tenk så masse vi kan lære av hverandre. Men vi kommer ikke unna at språk og kommunikasjon må være på plass for å kunne gi en tilfredsstillende tjeneste.

La oss se på noen forslag til løsninger:

Bemanningen må opp. Dette er ingen nyhet. Jeg er helt sikker på at alle egentlig forstår at 17 svært pleietrengende trenger mer enn det tre ansatte kan gi dem. Det er logisk, men samtidig vanskelig for systemet og systemvokterne å innrømme – for ved en innrømmelse må man nødvendigvis gjøre endringer.

Støttepersonellet må tilbake. De ulike faggruppene må få lov til å bruke kompetansen sin på det de kan. Jeg er ikke kokk, jeg har ikke kompetanse til å lage fullverdige måltider. Jeg er ikke renholder, jeg har ikke kompetansen som skal til for å fylle dagens krav til profesjonelt renhold. Jeg er sykepleier, og jeg vil jobbe som det når jeg er i hvitt. Jeg vil være sammen med pasienten, jeg vil ha tid til å holde en hånd en ekstra stund når pasienten er urolig. Jeg vil kunne dusje en pjusk herr Hansen også når han ikke har dusjedag.

Sykefraværet går ikke ned. Det kan være mange grunner for at ansatte er syke. Én av dem er arbeidsbelastningen. Eller som sykepleierne selv sier: «Vi har ikke lenger oversikten, belastningen er for høy.»

Visste du forresten at i tillegg til store rekrutteringsutfordringer og det faktum at vi utdanner for få sykepleiere, slutter minst én av fem sykepleiere i sitt arbeid før det har gått ti år. Mange går over i helt andre yrker.

Mindre enn én av ti nyutdannede sykepleiere ønsker å jobbe i sykehjem. Mange av dem sier at de ikke ønsker alt ansvaret. De vet at de må gå svært mye alene som sykepleiere der, og opplever det utrygt.

Med økt grunnbemanning vil belastningen bli lavere. Sykefraværet som kommer av for høyt arbeidspress, vil sannsynligvis gå ned. Det viser erfaringer fra virksomheter som har prøvd ut dette.

Støttepersonell vil frigjøre mye ressurser fra pleiepersonellet. Middagsservering på ettermiddagen vil kanskje ikke være så vanskelig å få til.

Støttepersonell vil også gjøre det enklere for fremmedspråklige å benytte mer av arbeidstiden sin til å snakke med pasientene. Sitte ned. Øve seg. For vi er helt avhengig av alle disse hodene og hendene i fremtidens norske helsevesen.

Økt bemanning og ansatte i støttefunksjoner som gjør en uvurderlig jobb, kan også virke positivt inn på rekrutteringen. Får vi dette til?