Hvis de reelle politiske diskusjonene flyttes fra politiske utvalg til uformelle partimøter, er det ikke sikkert man har oppnådd åpenheten som lovverket knesetter, skriver Espen Leirset. Illustrasjonsfoto: Magnus K. Bjørke
Hvis de reelle politiske diskusjonene flyttes fra politiske utvalg til uformelle partimøter, er det ikke sikkert man har oppnådd åpenheten som lovverket knesetter, skriver Espen Leirset. Illustrasjonsfoto: Magnus K. Bjørke
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Er møtereglene for strenge?

Norske lokalpolitikere er utsatt for et strengt lovverk hvor politiske utvalg ikke kan diskutere saker i fortrolighet. Det er ikke sikkert dette er så bra for lokalpolitikken.

Politikerne har behov for å diskutere fritt rundt vanskelige valg – det vi kaller deliberasjon.

Kommunal Rapport skrev en tid tilbake flere interessante artikler om manglende møteoffentlighet blant norske lokalpolitikere.

Sivilombudsmann Aage Thor Falkanger følger opp med en kronikk hvor han kritiserer lokalpolitikerne for lukkede møter.

Men følgende spørsmål trengs å stilles: Hvilken betydning har bestemmelsene om møteoffentlighet for lokalpolitikken?

Dette studerer jeg i mitt doktorgradsprosjekt, og funnene gir grunnlag for en debatt om arbeidsforholdene for norske lokalpolitikere.

Norske kommuner er stort sett styrt etter formannskapsmodellen. Dette er en konsensusbasert modell, hvor formannskapet er det utøvende politiske organ. Formannskapsmodellen er eldre enn partisystemet, og modellen er ikke avhengig av partier, slik parlamentarismen er.

Formannskapet består av et representativt utvalg fra kommunestyret, til forskjell fra i parlamentarisk styrte kommuner – hvor «vinneren tar alt». Dette gjør at formannskapet ikke er avhengig av «tillit» fra kommunestyret, slik et kommuneråd eller fylkesråd er.

Ideen bak modellen er at lokalpolitikerne i utvalg og formannskap skal diskutere seg fram til gode politiske løsninger – gjerne på tvers av partigrensene. Det jeg studerer i mitt prosjekt, er om møteoffentlighetsprinsippet utfordrer denne grunnleggende tanken. Mye tyder på at nettopp det er tilfelle.

Problemet er at lokalpolitikerne ser ut til å ha problemer med å bruke de formelle utvalgene som de arbeidsmøtene de er ment som. Kommunal Rapports undersøkelse underbygger dette.

Når man tenker etter, er dette kanskje ikke så rart. For å få til en god diskusjon, er det nødvendig å åpne seg opp, framstå sårbar og «drodle fritt». Dette er vanskelig når presse og tilhørere er til stede.

Politikerne har behov for å diskutere fritt rundt vanskelige valg – det vi kaller deliberasjon. Åpnes møtene for offentligheten, kan deliberasjonen lett flyttes et annet sted. Mye tyder på at dette skjer i Kommune-Norge: Partienes møter styrker seg på bekostning av de politiske utvalgene.

Hvis de reelle politiske diskusjonene flyttes fra politiske utvalg til uformelle partimøter, er det ikke sikkert man har oppnådd åpenheten som lovverket knesetter. I stedet pådrar man seg noen andre problemer.

For det første får man ikke inkludert hele det politiske fellesskapet i den frie, gode diskusjonen.

For det andre ser det ut til at oppfatningene lett «låser» seg fra gruppemøtet til politikerne kommer i det formelle utvalgsmøtet.

For det tredje styrker det partienes rolle i lokaldemokratiet, noe som kan gjøre konfliktnivået høyere enn ønskelig. Forskere har tidligere omtalt norske formannskapskommuner som «kvasiparlamentariske». Altså der partikonfliktene er større enn formannskapsmodellen egentlig tilsier. De strenge kravene til møteoffentlighet kan være én årsak til denne situasjonen.

For det fjerde kan det bidra til å styrke rådmannen på bekostning av politikerne, fordi terskelen for når politikerne skal involveres, blir høyere.

For det femte kan man styrke «det politiske A-laget» uten at man har tenkt det, fordi rommet for å drive politikk i skyggen av de formelle organene blir større. Dette kan gå ut over de små partiene og de mindre rutinerte politikerne.

For det sjette kan det føre til at lokalpolitikken faktisk blir mer lukket – stikk i strid med intensjonen – fordi det politiske verkstedet flyttes til uformelle møter; enten i partiene eller i administrasjonen.

Det er også verdt å legge merke til at andre nordiske land har regler som i større grad gjør det mulig å lukke møtene i de politiske utvalgene enn i Norge. I Danmark er møtene i politiske utvalg pålagt å være lukket. Det er også forbudt for politikerne å referere hva andre politikere har sagt i møtene, for å verne om deliberasjonen.

Danmark har altså valgt å styrke det politiske kollektivet. Norge har på den annen side valgt å styrke demokratisk kontroll. Begge valgene har fordeler og ulemper.

I det norske Stortinget er det likeens, hvor møter i komiteene er lukket. På denne måten gir man politikerne mulighet til å diskutere fritt på tvers av partigrensene. Dette kan også bidra til at konfliktlinjene mellom partiene dempes – fordi det gjør det lettere å bygge en «lagfølelse» på tvers av partiene når de kan ha noen møter utenom offentlighetens søkelys.

For en politiker kan det være vanskelig å løfte debatten om «åpenhetens pris». Tar man til orde mot møteoffentligheten, er det lett å bli stemplet som at man er «udemokratisk», som om man har noe å skjule. Men slik trenger det ikke å være. Hensynet til gode beslutningsprosesser forutsetter at man har gode arenaer for diskusjon.

Kommunal Rapports undersøkelser tolkes gjerne som at lokalpolitikerne ikke er opptatt av å etterleve loven. Men de kan også leses som at norske lokalpolitikere mangler gode arenaer til å diskutere politikk på. Det er i så fall alvorlig, og bør diskuteres på en fordomsfri og konstruktiv måte.