Ledere i offentlige organisasjoner arbeider mindre og bruker mer tid i møter, kommer det fram i lederstudien. Illustrasjonsfoto: Maskot/NTB scanpix
Ledere i offentlige organisasjoner arbeider mindre og bruker mer tid i møter, kommer det fram i lederstudien. Illustrasjonsfoto: Maskot/NTB scanpix
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Ledelse i offentlig sektor – er det noe spesielt?

De viktigste forskjellene på å være leder i offentlig og privat sektor, er at organisasjonene er større, medarbeiderne har høyere utdanning og det er flere kvinner i det offentlige. Også verdisynet er ulikt.

En viktig beveggrunn for ledere i offentlige organisasjoner er et ønske om å hjelpe andre.

Er det å lede en offentlig organisasjon noe spesielt, eller er ledelse noe som er likt på tvers av sektorer? Er det slik at hvis du kan lede en mellomstor bedrift, så kan du også lede en skole?

Slike spørsmål er det mange ledere (og ansatte!) ofte stiller seg. Desto mer overraskende er det at det faktisk finnes ganske lite forskning på eventuelle forskjeller og likheter mellom ledelse i offentlige og private organisasjoner.

Det er dette «hullet» i forskningen jeg forsøker å fylle med boken «Ledelse og den offentlige dimensjon» (Fagbokforlaget 2019). Ved hjelp av et stort datasett bestående av nesten 3.000 ledere fra et representativt utvalg av norske organisasjoner, belyses en rekke spørsmål om lederes arbeidssituasjon, deres personlige forhold til jobben og deres lederstil.

Og hva er så hovedfunnene?

Et første funn er at skillet mellom offentlig og privat ikke på noen måte er klart.  Mellom de rent privateide bedriftene og de klassiske offentlige etatene finnes det en rekke organisatoriske «hybrider», som offentlig forretningsdrift, aksjeselskaper med både private og offentlige eiere, og offentlig-private samarbeid.

Helt generelt antyder funnene i boken at det å være utsatt for «markedet» i form av et inntjeningskrav gjør ledere likere hverandre. Med en gang inntjening blir viktig, vris ledernes oppmerksomhet mot kunder, brukere, konkurranse og inntjening. De forskjellene vi finner, er altså i all hovedsak mellom de «rent» offentlige på ene siden og alle de andre på den andre.

Det andre viktige funnet er at offentlige organisasjoner er systematisk forskjellig fra de «rent» private på en rekke områder. For det første er offentlige organisasjoner mye større enn private. Mens mange private organisasjoner er ganske små (10–30 ansatte), er dette nesten unntaket i offentlige organisasjoner.

Et annet skille går på at ledere i offentlig sektor i mye større grad leder medarbeidere med høy akademisk utdanning, og i mye større grad kvinnelige medarbeidere enn sine kolleger i privat sektor.

Under alt dette ligger den grunnleggende forskjellen i oppgaver som offentlig og privat sektor har ansvar for i det norske samfunn. Flesteparten av lederne innen offentlig sektor finner vi i sentrale institusjoner med ansvar for helse, sosial, skole og utdanning på alle nivåer.

Det som er påpekt i avsnittet over, er viktig fordi det betyr at forskjeller vi observerer mellom ledere i offentlig og privat sektor, kan skyldes noe annet enn akkurat det skillet. I alle analysene som blir foretatt i boken, kontrollerer vi for størrelse, oppgave og en rekke andre forhold.

Er det da noen forskjeller?

Ja, det er det. En av de klareste er de verdier som preger lederne. Det er ingen forskjell når det gjelder verdsetting av ytre og indre motivasjonsfaktorer. Derimot er ledere i offentlige organisasjoner mye mer prososialt motivert enn sine kolleger i privat sektor. En viktig beveggrunn for ledere i offentlige organisasjoner er altså et ønske om å hjelpe andre, ikke bare å tjene penger eller ha en interessant jobb. Dette ser ut til å være et sentralt «offentlig etos».

Vi gjør også et interessant funn der ledere i offentlige organisasjoner opplever å stå mindre fritt til å velge virkemidler og strategier for å nå målene, de opplever mindre handlingsrom. Dette skyldes imidlertid ikke av at offentlige organisasjoner er mer byråkratiske enn private. Faktisk er det omvendt!

Forklaringen her er ganske enkel, men likevel fascinerende: Byråkratisering er først og fremst knyttet til størrelse, ikke til skillet offentlig-privat. Store organisasjoner er mer byråkratiske, og når vi kontrollerer for størrelse viser det seg at store, private organisasjoner er akkurat like byråkratiske som offentlige.

I tillegg er det en rekke andre interessant funn, som at ledere i offentlige organisasjoner er mindre følelsesmessig tilknyttet til sin organisasjon, de arbeider mindre og bruker mer tid i møter, de bruker mer tid på aktiviteter rettet innad i egen organisasjon, og de opplever noe mer konflikter.

Helt til slutt vil jeg påpeke to viktige «ikke-forskjeller». Den første går på endring. Ledere i offentlige organisasjoner gjennomgår akkurat like mye endring som ledere i private organisasjoner. Selvfølgelig er drivkraften for endring ulik; politiske vedtak i det offentlige, markedet i det private. Men de som tror at politikk betyr mer stabilitet enn markedet, må tro om igjen.

Den andre «ikke-forskjellen» er knyttet til lederstil. Lederstil går på hvordan ledere forholder seg til sine nærmeste medarbeidere. Og her kommer vi til det universelle ved ledelse, på tvers av sektorer. Alle ledere må forholde seg til andre, de må inngå i og håndtere mellommenneskelige relasjoner. Her er utfordringene de samme for ledere, uansett sektor.

Helt til slutt må vi stille et grunnleggende spørsmål om hvor fornuftig det å operere med et sekkebegrep av typen «offentlig sektor». Én ting som klart kommer fram i undersøkelsen, er den enorme variasjonen innad i offentlig sektor. Her finner vi departementer og forskningsinstitusjoner, barnehager og tekniske etater, sykehus og videregående skoler. I mange tilfeller er det faktisk slik at vi finner større forskjeller mellom organisasjoner innad i offentlig sektor enn mellom offentlige og private organisasjoner. Slike nyanseringer har vi stadig behov for å bli påminnet.